Annonse
– Litteratur kan endre de stivnede bildene vi har av det som var, sier Ragnhild Evang Reinton, aktuell med «Minnekrise og minnebilder – litterære erindringer fra det 20. århundre».

Fortiden er her og nå

Litteratur kan forandre bildet vi har av fortiden, mener Ragnhild Evang Reinton. I sin nye bok tar hun for seg verk som gjør nettopp det.

Annonse
Bøker

 

Bøker om andre verdenskrig er i vinden som aldri før. Etablerte forfattere som Edvard Hoem og yngre poeter som Eli Vaage skriver om formødrene sine, og digitalisering av kirkebøkene har gjort den populære slektsforskningen enklere. Det skorter vel heller ikke på romanpersoner som hjemsøkes av egen barndom. Hvorfor er vi så opptatt av fortiden? Og får vi egentlig kontakt med den?

– Helt fra jeg var ung har jeg vært opptatt av erindring. Fortiden er en del av oss her og nå.

Det sier professor i litteraturvitenskap Ragnhild Evang Reinton, som nylig kom med boken «Minnekrise og minnebilder – litterære erindringer fra det 20. århundre». Her tar hun for seg verk av Walter Benjamin, Samuel Beckett, Marguerite Duras og George Perec, som alle oppsøker fortiden for å kunne hanskes med nåtiden.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Minnekrise

– Litteratur kan endre de stivnede bildene vi har av det som var. Historieforskningen forvandler stadig oppfatningene vi har av en forgangen tid, men litterære tekster får fram hvordan den oppleves fra innsiden av det enkelte mennesket.

I Reintons boktittel finner vi ordet minnekrise. En slik krise kan oppstå i livene til hver og en av oss, men også i samfunnet som helhet.

– Det kan forstås som at du opplever at fortiden er et fremmed kontinent. I På sporet av den tapte tid har ikke Proust glemt barndommen, men den var død for ham.

Når romanens Marcel tar en bit av den berømte madeleinekaken, kommer det hele tilbake til ham. En minnekrise er ikke nødvendigvis negativ, mener Reinton.

– Det skapes et levende bilde som har spor av barnets undring og forventninger. Jeg liker det Walter Benjamin skriver om at Proust skaper bilder vi aldri så før vi erindret dem. For det vi erindrer er jo ikke det vi faktisk opplevde. Det er et møtested for nåtiden og fortiden.

Mimring

Den tyske filosofen Benjamin, og de andre vi kan lese om i Reintons bok, baler med minnekrisene i livet og i samfunnet på ulike måter. Benjamin og Perec skriver om barndommen ved å vende tilbake til stedene og tingene som preget dem. Beckett gjør ifølge Reinton narr av hangen til å mimre når han i monologen Krapps siste spole lar en aldrende mann høre på ubrukelige gamle opptak av seg selv. Mens filmen Hiroshima mon amour, som Duras laget sammen med regissøren Alain Resnais, går til kroppen og kjærligheten for å vise fram krigens traumer.

– Filmen ble laget i 1959, ikke lenge etter krigen. Den skildrer et forhold mellom en japansk mann og en fransk kvinne, som tidligere hadde vært sammen med en tysker. Begge var på feil side. Den handler også om atombomben, som de vestlige sto for. En slik kritikk var uvanlig da, og filmen skapte et nytt bilde, forteller Reinton.

Før og etter

Vi må tilbake til den franske revolusjonen i 1789 for å få en pekepinn på hvorfor temaer som erindring, tid og tap ble så viktige i 1900-tallets litteratur, og kanskje er det ennå.

– Med revolusjonen erfarte folk at det fantes et før og et etter. Det gamle regimet falt, og man så muligheten for et historisk framskritt. Rousseau var en av de første som skrev om minner i sine Bekjennelser. Å erindre ble en måte å danne en identitet på.

Når så 1900-tallet kom med store sosiale omveltninger og to verdenskriger, kom en følelse av at identiteten går i oppløsning til uttrykk i litteraturen, mener Reinton.

– Den muntlige fortellingen og overføringen av erfaringer fra en generasjon til den neste forsvinner. Med monotont fabrikkarbeid kom en mer abstrakt klokketid. Den første verdenskrigen gjorde slutt på framtidsoptimismen, og også den neste krigens skrekk skapte traumer i samfunnet. Alt dette gjorde det vanskeligere å erindre og å skape en identitet, og det er tekster om dette jeg har tatt for meg, sier hun.

Solstads minnebilde

Behovet for å skue bakover later ikke til å være skrinlagt i vår tid. Den sterke interessen for slektsforskning kommer også til syne i de siste årenes bokutgivelser. Dag Solstad tok nøkternt for seg sitt eget slektstre i sin seineste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1896.

– Jeg elsker Solstads bok. Navnene går jo helt i tullball, men du glir fra den ene til den andre gjennom nærværet av en fantastisk fortellerstemme. Jeg får en avgrunnsfølelse. Det er noe vondt med alle disse menneskene som har levd og dødd, nærmest forgjeves.

– Solstads bok skiller seg fra den vanlige historiske romanen ved å gi oss fakta om personene uten å leve seg inn i dem. Er boken et nytt minnebilde?

– Absolutt. Fortiden filtreres gjennom ham her og nå. Han aktualiserer forfedrene, samtidig som han gjør det så forferdelig tydelig at de er borte.

På trynet

– Du skriver at digitaliseringen gjør at vi i større grad råder over fortiden og manipulerer med bruddstykker av den slik vi selv vil?

– Vi kan gå inn i arkivene med et tastetrykk. Men vi har ingen direkte forbindelse til fortiden slik man hadde med muntlige overleveringer.

– Var alt bedre før?

– Den tanken er helt på trynet. Nostalgi vil bevare, og det er ikke særlig produktivt. Litteratur derimot kan være en påminnelse om det som har gått tapt, men som likevel kan leve videre i det nye minnebildet.

Annonse