ROMAN
Lars Petter Sveen
«Fem stjerner»
Aschehoug
Lars Petter Sveen viste med sin revitalisering av bibelfortellingene i «Guds barn» for tre år siden at han også er en modig forfatter. Han tør å kaste seg over temaer som mange rygger unna for. Nå har han valgt seg flyktningekatastrofen, og mye tyder på at høstens bok bare blir den første av flere. I alle fall står det «Bok 1» under tittelbladet. Der åpningskapitlet rett og slett heter «Middelhavet». Leseren kastes ned i en gammel, dårlig båt, der en ung kvinne ved navn Aisha strever for å holde seg fast mens bølgene slår innover ripa. Etter hvert introduseres vi for fire andre unge mennesker, de to kvinnene Aaliyah og Isir og mennene Said og Khadar. Disse fem, i alderen 16 til 18 år, er stemmene i romanen, med vekt på Aishas og Saids historier.
Det er tilbakeblikket som utgjør romanen. Et lite samfunn ved kysten av Somalia der mennesker lever av fiske, litt jordbruk og handel er rammen om livet til Aisha og hennes fetter som bare kalles «Store Said». Men foreldrenes hvisking om kveldene skaper uro og frykt. Soldater dukker plutselig opp, menn og unge jenter forsvinner.En dag dukker de også opp utenfor skolen der Aisha er elev. Hun klarer å gjemme seg, men springer fram når soldatene truer moren, og skyter henne. Både hun og Said fraktes til en leir, der den brutale kommandanten Mohordes straks velger seg den spinkle Aisha som en av flere koner.
Etter en tid blir leiren angrepet, de unge mennene blir sendt til Mogadishu for å være med på hellig krig, angripe et hotell i byen. I tumultene som oppstår klarer både Aisha og Said å rømme, de kommer seg til en flyktningeleir over grensa, men forstår snart at de må komme seg videre. I leiren blir de kjent med Khadar, Aalihya og Isir som også har være barnesoldater, men som holder på sine grusomme hemmeligheter. De fem klarer å flykte fra leiren, de vil til Europa. Said drømmer om å bli fotballspiller i Italia. Men veien dit er lang. Først må de til Khartoum, og deretter gjennom ørkenen med buss til Tripoli i Libya, og så over havet. En reise som koster penger, som de ikke har.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Det vokser fram en hjerteskjærende brutal historie formidlet gjennom fem stemmer, men det dveles aldri ved volden og redselen, den er der som en understrøm. Og livsviljen, det sterke ønsket om å være noe mer enn bare offer, mer enn bare «en som har vært straffa», som Isir sier. De vil skape seg om, skape seg nye historier. Lars Petter Sveen bruker et enkelt, men likevel kraftfullt språk, der poesi, norske evenyr og afrikanske legender blandes og løfter beretningen om de fem flyktningene inn i et rom der identifikasjon er mulig. Men livsvilkårene for disse unge menneskene er likevel så skremmende at det føles ubehagelig å ta det innover seg. Dette er mennesker som har mistet alt, og som er på vei mot ingenting, som det sies et sted i boka. Men likevel, de er sammen, de klarer å holde sammen til tross for de grusomme hemmelighetene de deler, og helst ikke snakker om. Hva de har følt seg tvunget til å gjøre for å overleve, hva de har måttet utstå av slag og mishandling, blir en del av denne hemmelige historien. Lars Petter Sveen problematiserer underveis i romanen forholdet til sannheten i det som fortelles.
Som når kvinnen Isir i flyktningeleiren møter en vennlig nordmann: «Du låner oss litt av di tid, men eigentlig stel du historia vår. Du har all makt, du avgjer kven vi er. Du vil vere den som fortel våre historier, mens vi vil bli gløymde. Korleis vil du fortelje historiene våre?» Lars Petter Sveen har tatt den utfordringen, og «Fem stjerner» er blitt et ubehagelig apropos til all lettvint synsing om flyktningeskjebner, men først og fremst et solid og vitalt stykke litteratur om mennesker i en katastrofal livssituasjon.