Bøker

Forførerisk manndomsprøve

Paul Austers «4 3 2 1» er en forførende og oppslukende leseopplevelse. Men tidvis også irriterende omstendelig og detaljrik.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Paul Auster

«4 3 2 1»

Faber & Faber

Denne manndomsprøven av en bok på nesten 900 sider er imponerende i sin originalitet, en velsignelse i sin presise lettflytende prosa og gjenstridig som en kryssordoppgave når det gjelder å holde orden på hovedpersonens fire liv. Amerikanske Paul Auster er ingen ukjent forfatter for norske lesere, en rekke av romanene hans er oversatt til norsk, den mest kjente, «New York trilogien», kom på norsk allerede i 1988. Årets roman «4 3 2 1» er under oversettelse og skal lanseres på norsk til høsten.

Paul Austers nyeste roman kan klassifiseres som en dannelsesroman om Archie Fergusons formative år, fra han kommer til verden i en forstad til New York i 1947 og til han 20 år senere står på terskelen til en forfatterkarriere. Men det blir likevel galt, eller en altfor trang forklaring. Den drevne fiksjonsbyggeren Paul Auster har tatt ut svingene i de fantasieggende mulighetene som ligger i menneskets veivalg tidlig i livet. Derfor har han konstruert fire parallelle livshistorier for Archie Ferguson. Med noen sentrale og stabile faktorer i samtlige av hans fire liv.

Foreldrene Rose Adler og Stanley Ferguson er de samme gjennom hele romanen. Oppveksten til samtlige fire karakterer er lagt til en av disse småbyene som omkranser New York, og noen få mennesker er hele veien gjennom de 900 sidene til stede i alle Archie Fergusons fire liv. Som eksempelvis den livlige, begavede og yndige Amy Schneidermann, kvinnen som får Archie Fergusons indre til å dirre enten hun er hans kjæreste, hans stesøster eller bare en kusine.

Umiddelbart virker det søkt og ganske forvirrende å forholde seg til disse figurene, som opptrer i hver sine historier i nummererte kapitler. Som leser blir man etter hvert både fascinert og tiltrukket av dette spillet, som noen ganger i livet kan ha ligget i tankene hos oss alle: Tenk om jeg hadde valgt en annen vei, truffet andre mennesker, hva slags liv ville jeg hatt da?

Det er disse mulighetene Paul Auster leker seg med på en særdeles klok og inspirerende måte. Han holder seg hele tida tett opp til Archie Fergusons talenter og interesser, slik at utviklingsveiene tangerer den skrivebegavede og artistiske Archie Fergusons evner og begavelse. At denne Archie er født samme år som forfatteren selv, har jødisk bakgrunn og har en bråmoden litterær begavelse er sannsynligvis ingen tilfeldighet.

Interessant er det også at Paul Auster plasserer sin karakter i fire forskjellige økonomiske miljøer. I det ene tilfelle vokser han opp i en rik familie der faren Stanley eier en hel kjede av forretninger. I det andre tilfellet brenner faren inne i forretningen, og moren Rose og Archie må klare seg som best de kan på hennes lønn, inntil forsikringssummen fra brannen gir dem bedre vilkår. I et tredje tilfelle fortsetter faren å drive en liten forretning, etter at han er blitt robbet av sine egne brødre.

De store klasseforskjellene og miljøforskjellene blir imidlertid ikke gjenstand for mer uttømmende sosiale undersøkelser i romanen. Det er relasjonene mellom menneskene, Archies forhold til familie og venner og hans stadig mer desperate søken etter sex og kjærlighet som er de store temaene i boka. Men også Archies studier og utvikling og hans forhold til 60-og 70-tallets mange store politiske konflikter, som eksempelvis Vietnam krigen, opptar store partier i romanen Det samme gjør noen irriterende lange beskrivelser av Archies ytelser i baseball og basketball! Visste du ingenting om disse idrettene før du åpnet denne romanen, er du desidert utlært før siste side.

Det store drivet og den høye temperaturen i romanen er sterkt knyttet opp til et gjentakende tema: Forholdet mellom Amy og Archie. Når disse to møtes gnistrer det til på sidene. Ingen stor overdrivelse å si at beskrivelsen av kjærligheten til og lengselen etter Amy utgjør de beste delene av denne kolossen av en roman. Men her er også veldig mye annet å glede seg over. For enhver med interesse for litteratur og film er romanen som en treretters middag på en stjernerestaurant. For ikke å snakke om det nesten forelskede blikket Paul Auster har på sin egen by New York. Litt forelsket er han også i Paris.

Karakteren, eller karakterene Archie Ferguson er utformet med et overskudd av positiv velvilje og begeistring. Som leser ville man flyktet til New York på timen om man hadde hatt sjansen til å treffe en Ferguson på gatehjørnet til Madison Avenue. Paul Auster har også et svært omtenksomt blikk på sine kvinnelige karakterer, særlig Amy og moren Rose er tegnet opp med et kjærlig blikk. Det er også flere av de andre kvinnene som kommer i Archie Fergusons vei. Som leser blir man mildt stemt og i godt lune av å lese store deler av Paul Austers koloss av en roman.

Og man opplever det underlige under lesningen å erindre sin egen eldgamle fascinasjon for Amerika, slik man husker den i glansen fra de gamle Hollywood filmene. Når den unge Archie Ferguson skriver om sin begeistring for Helan og Halvan-komikerparet, og faktisk skriver en bok om deres livreddende innvirkning de hadde på hans gutteår, så blir man nesten rørt.

Likevel er det vanskelig å være uforbeholden i sin begeistring for «4 3 2 1». Den står fram som et dristig og oppslukende prosjekt, og har åpenbare og store kvaliteter, ikke minst stilistiske. Men den har også mange og lange sider som oppleves langdryge og oppramsende. Dette gjelder i særlig grad den siste delen av romanen, der studentopprørene og de politiske protestmarsjene på 1970-tallet blir omtalt.

Det blir aldri dårlig, men temperaturen i romanen synker paradoksalt nok når det brenner som heftigst politisk. Men som en roman om det indre personlige liv hos en liten gruppe begavede newyorkere i USA i de turbulente tiårene etter krigen, er det tommelen opp.