ROMAN
Linda Olsson
«I skumringen synger svarttrosten»
Oversatt fra svensk av Gunnhild Magnussen
Vigmostad Bjørke
Kanskje kan man karakterisere Linda Olssons nye roman, «I skumringen synger svarttrosten» som en feelgood-roman. Handlingen kretser om tre ensomme mennesker, på hvert sitt stadium i livet. De finner hverandre i felles glede over litteratur og kunst.
Svenske Linda Olsson opplevde braksuksess med sin første roman, «La meg synge deg stille sanger». Den nye romanen har også disse forførende lette og livsbejaende elementene som raskt lokker leseren inn i boksidene. Men dessverre for historien som helhet så blir den forutsigelig, tidvis terpende tam og med en slagside mot det svulstige.
Det betyr ikke at denne leseren ikke hadde glede av å lese romanen. Enhver med litt litteraturglede i behold vil trives i selskap med Linda Olssons tre vennlige og kultiverte karakterer: Den unge tegneren Elias Blom med dysleksi, enkemannen Tomas, som er en tidligere antikvar med huset fylt av bøker, og sist men ikke minst den mystiske kvinnen, i dette tilfelle den nyinnflyttede Elisabeth, som lever gjemt inne i leiligheten. Disse tre bor alle i samme leiegård i det sentrale Stockholm, og det er nettopp på grunn av en bok som feilsendes i posten at de tre etter hvert både får kontakt og nytt livshåp.
Det er kanskje denne evnen til å formulere det håpefulle, de positive mulighetene og åpningene i livet som gjør Linda Olssons historier så attraktive. Et positivt innslag i vårens roman er de mange referansene til litteratur, en vennlig hilsen fra forfatteren til alle bokelskere. Romanen byr også på en spennende åpning. Det er kvinnen Elisabeth som forteller, hun er tydelig på flukt fra en stor sorg eller livskrise. Hun har nettopp flyttet inn i leiegården, og lever omgitt av uåpnede pappesker. Hun går ikke ut for å handle, og hun åpner ikke døren når det ringer på. Men en dag lar hun seg friste når en mann roper inn i brevsprekken hennes, og det viser seg at han har plassert en bokpakke utenfor døren hennes. Når den samme mannen litt senere ligger forslått utenfor vinduet hennes blir hun tvunget til å bevege seg ut og får ham brakt i sikkerhet i egen leilighet, sammen med den eldre mannen Tomas, som plutselig dukker opp og viser seg å være venn av den forslåtte Elias.
Brikkene faller på plass, og når det til overmål viser seg at tegneren Elias har laget en tegneserie-fortelling som Elisabeth straks gjenkjenner som sin egen bedrøvelige livshistorie, ja, så blir det samarbeid og fellesskap og gode middager og spaserturer og gryende kjærlighet.
Ingenting galt med disse elementene, men sammenlagt blir det hele et ganske vaklende byggverk der den spennende åpningen på fortellingen flyter ut i terpende gjentakelser. Særlig gjelder dette historien til Elisabeth, der forfatteren har innført en mystisk grønnkledd kvinne, som stadig dukker opp og minner henne om fortida. En fortid som hviler i det dunkle altfor lenge. Karakterene i romanen lider under sin endimensjonale utforming, de står simpelthen ikke til troende. Og når Linda Olsson mot slutten av romanen antyder en konflikt eller en godt tildekket aggresjon, så blir denne hengende i løse lufta. Kanskje er det denne mangelen på konflikt og motsetning og overraskende vendinger som gjør at denne romanen med de mange forførende elementene, likevel blir en litt skuffende leseopplevelse.