ESSAY
Antoine Compagnon, Laura El Makki, Raphaël Enthoven, Michel Erman, Adrien Goetz, Nicolas Grimaldi, Julia Kristeva, Jerome Prièur, Jean-Yves Tadie
«En sommer med Proust»
Oversatt fra fransk av Agnete Øye
Bokvennen forlag
Kan Marcel Prousts (1871-1922) klassiske verk «På sporet av den tapte tid» bli en sommerfristelse for lesende nordmenn? Et knippe franske forfattere og akademikere gjør sitt beste for å puste til denne lysten. Antoine Compagnon, som er professor i fransk litteratur, har skrevet innledningskapitlet. Han hadde i fjor suksess, også her i Norge, med sin bok «En sommer med Montaigne».
Noen ganger kan det være morsommere og mer underholdende å lese om et litterært verk enn å lese selve boka. Langt på vei har franske Antoine Compagnon og hans medforfattere lykkes med nettopp det, og kan bare håpe at biproduktet, gå til kilden, vil ha den nødvendige appell.
Problemet med «På sporet av den tapte tid» er ikke bare omfanget, den norske oversettelsen består av 12 bind, og rundt 500 personer befolker de nær 3.000 sidene, men også den aura av høyneset intellektuell forfinelse som omgir både Proust og «På sporet av den tapte tid». Noe som underbygges av det mest kjente bilde av Marcel Proust som viser en blek dandy med svarte øyne og blomst i knapphullet. Det er et faktum at store deler av «På sporet av den tapte tid» omhandler nettopp den franske sosieteten slik den tedde seg for over hundre år siden, i perioden kjent som «La Belle Epoque».
Det er her Antoine Compagnon og hans åtte medforfattere trår til med forsikringer om at vi alle vil trives i de proustske salonger, med litt hjelp og veiledning fra disse skribentene som har oppholdt seg der i årevis. Som eksempelvis Jerome Prieur som med overbevisning hevder at «Marcel Proust er en vittig og ondskapsfull forfatter», og «slett ikke den snobbete og overforfinede skribenten man innbiller seg at han er når man ikke leser ham med alvor. Jo, han var sosietetens kronikør, men også dens skarpeste kritiker. «Han flår dem som et jaktbytte», skriver Prieur, men har også medynk med dem, og det er nettopp dette dobbeltblikket som gjør Marcel Proust til en evig aktuell forfatter. Hadde han bare vært en lojal portrettør av sitt miljø ville han vært helt avleggs.
Antoine Compagnon er i sitt innledningskapittel påpasselig med å understreke at enhver leser som gir seg i kast med romanen vil finne noe nytt selv om det altså handler om de store evige spørsmål kjærlighet, sjalusi, begjær og erindring.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
De mange kronikørene i boka bidrar til å gi et svært mangesidig og bredt blikk på Marcel Prousts verk, og det kan sies om samtlige at de makter å gi meningsfylte innspill som skaper nysgjerrighet og lyst til å kaste seg over Prousts verk. Fransk-bulgarske Julia Kristeva har skrevet et av de mest interessante kapitlene, der hun omtaler Prousts store verk som «en sjelelig reise».
Hun tar for seg to av de sentrale punktene i «På sporet av den tapte tid», nemlig Madeleine-kaken og leggescenen. Begge forekommer i første del av verket. I sin omtale gjengir Julia Kristeva den scenen i romanen der fortelleren dypper en bit av den lille Madeleine kaken i en kopp te som hans mor har brakt ham, og ved smaken av kaken blandet med te opplever han en plutselig henrykkelse, han blir hensatt til barndommens lykksalighet. «Smaken av den lille kaken blir et antidepressiver, den hjelper ham ut av bedrøvelsen over den middelmådige tilværelsen», skriver Kristeva.
De åtte forfatterne av boka belyser forskjellige sider og temaer ved romanen. Jean-Yves Tadiè, som er professor ved Sorbonne skriver innsiktsfullt om de sentrale personene i Prousts verk, om moren, om Charles Swann, om Albertine og om Baron de Charlus. Michel Erman som er professor og filosof forteller om betydningen av stedene, om landsbyen Combray, som i virkeligheten er det lille stedet Illiers der familien Proust hadde et sommerhus. Balbec på Normandiekysten er stedet der man kan omgås de fornemme under lange late feriedager, mens Venezia er en by som i boka er ladet med fantasi og mystikk. Kunsthistorikeren Adrien Goetz skriver om Marcel Prousts sterke interesse for de forskjellige kunstformene, om musikk, bildekunst og litteratur, og viser hvilke sterke nedslag denne interessen har fått i verket.
Det er den lette og personlige formen som karakteriserer samtlige av bidragene, og som gjør dem til både underholdende og innsiktsfull lesning. Alle byr på seg selv, de forteller om sine egne første opplevelser av Prousts roman, og nettopp denne tilnærmingen kan karakteriseres som et sterkt pedagogisk tilskudd. Det skal vanskelig la seg gjøre ikke å bli fristet til et aldri så lite blikk på Marcel Prousts store roman «På sporet av den tapte tid» etter disse forførende professorale innspillene.