Annonse
Anders Bortne.

For vagt, for svakt

«Ulvens år» er et heller svakt bidrag til bokvåren 2017.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Anders Bortne

«Ulvens år»

Tiden

Denne romanen har nokså like rammer med to andre og nye romaner: Agnar Lirhus´ «Liten kokebok» og Monica Isakstuens «Vær snill med dyrene». Den delte familien er denne forfattergenerasjonens måte å skrive familien på, som kritiker Tom Egil Hverven mente Geir Gulliksen forfattere på Tiden og siden Oktober farget det litterære nitti- og nullnulltallet med. I tillegg har flere forfattere brukt terror, spesielt tiden etter terror, som rammer for romaner. Jeg tror kunsten kan bidra til å forklare det uforklarlige ved terror og annen ondskap, belyse det på en annen måte. Det er med betydelig forventning jeg åpner Anders Bortnes 150-siders roman.

Romanen åpner med en avskjed og en konflikt med en bestefar. Mor og Sara har vært hos besteforeldrene, en kombinasjon av dugnad og storfamilieferie, og skal dra til Oslo. Persongalleriet er stort som i en russisk roman, men ingen av de navngitte kommer tilbake senere i romanen. Det gjør mor og far og barnet Sara som sendes mellom dem. I denne boka er det ikke balansen mellom foreldre som er den tikkende bomben, men det er en ekte, konkret trussel om terror utenfra. PST varsler på radio, setter opp sperringer, skanner folkemengder og hele landet er opptatt av den nye og økede trusselen dagen før Sara og pappa Daniel skal på ti dagers tur til Danmark.

Moren tenker at alle må holde seg unna sentrum, mengder av mennesker, trafikknutepunkter, men Daniel og Sara gjør ikke det denne dagen. Romanen består av mye forflytning, låste mobiler som må låses opp, manglende lading av mobil, av og på med nyhetssendinger på bilradioen, kjøring til et pleiehjem der Daniels far er. Innimellom plumper at ut med at Sara skal bli storesøster. Romanen er scene på scene, men hva vil den?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er ikke språk og tanker her som krever sakte lesing. Nei, jeg øker tempoet som i en spenningsbok der man forventer at noe skal skje, noe som kan utløse noe i romanen. Men det skjer lite. Og slik er kanskje terrorens vesen? Mye venting, mye usikkerhet. Rundt midten av romanen tilfører Anders Bortne en ny opplysning. Saras foreldre fikk et barn før Sara, mens de ennå var sammen. Slike grep har kraft i seg til å forklare hvorfor moren og Daniel er som de er og handler som de gjør. Det skal være et vendepunkt, noe som endrer historien, men det er ikke kraftfullt nok til å gi det som allerede har skjedd et nytt skinn.

Annonse