ESSAY
Kjartan Fløgstad
«Etter i saumane»
Gyldendal
«Den raude tråden i denne boka viser korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane. Boka tar opp tråden og viser andre måtar å sy saman verdensbilde på», skriv Kjartan Fløgstad i forordet til si nye essaysamling «Etter i saumane». Behovet for omsying kjem ifølge forfattaren av «den liberale offensiven for å gi organisering nedanfrå skulda for alle katastrofane i det 20. hundreåret», meir spesifikt borgarskapets «påstand om at alle forsøk på å utfordra kapitalismen endar i katastrofe».
Marxisten og arbeidardiktaren Fløgstad er, no som alltid, ueinig i det dei liberale og konservative tenkarane måtte meina om samfunnet og korleis det heng saman. Han går det ideologiske bindingane etter i saumane, og gjer i same slengen greie for korleis umedvitne aktørar – forskarar, media, kulturprodusentar – i den kapitalistiske underholdningskulturen har ein klar tendens til ukritisk gjentaking av slikt liberalistiske tankegods, oftast heilt utan sjølv- eller kildekritisk refleksjon. Kjartan Fløgstad slik han framstiller seg sjølv, derimot, køyrer sitt eige stae løp i folkets teneste. Einspora, kanskje, men med klar integritet og agenda.
Les også: Kaller Bernt Hagtvet for «tankepoliti»
Essaya er delte i fire hovudkategoriar: musikken, vitskapen, kulturen og politikken. I musikkdelen handlar det om borgarskapets forsøk på å kopla nazisme og folkemusikk, forsøk Fløgstad kontant avviser. Nazismen kan derimot knyttast til borgarleg-kanonisert klassisk musikk, argumenterer han, og førarprinsippet i nazismen blei omfamna av orkesterleiarar før og under krigen. Til dømes var den verdskjende dirigenten Herbert von Karajan ein av nazistane sine yndlingar før og under verdskrigen, utan at det hindra han i noko som helst etter krigen. Tvert om. Skildringa av både publikum og utøvarane sin angst i møtet med den trenge borgarlege danninga klassisk musikk representerer, er morosam. Argumentasjonen for at det det er ei indre logisk kopling mellom nazisme og klassisk musikk er mindre overtydande. Her trengs meir kritisk forsking, konkluderer Fløgstad.
Det kritiske blikket på borgarleg kultur, avsløringa og framvisinga av banda mellom borgarskapet og nazismen, inngår i Fløgstads store prosjekt, kjend også frå dei tre siste romanane hans, «Grense Jakobselv», «Nordaustpassasjen» og «Magdalenafjorden». «Etter i saumane» kan godt lesast frittståande, men gjer seg ekstra godt lesen opp mot desse tre, som eit slags bonusspor eller b-side fylt av detaljar som ikkje kom med i skjønnlitteraturen.
Her oppsummerer Fløgstad sjølv: «Det store fleirtalet av naziforbrytarane blei ikkje dømde i Nürnberg, eller levde på rømmen i Sør-Amerika. Tvert om levde svært mange i beste velgåande i Forbundsrepublikken Tyskland, der dei fullførte strålande karrierar innan rettsvesen, embetsverk, kulturliv og privat næringsliv. Som takk for innnsatsen blei dei ofte heidra med statlege utmerkingar, stjerner og ordensband. Ikkje minst som ideologiprodusentar i forlag og aviser fann mange tidlegare nazistar seg vel til rette».
Les også: Sjokkert over Fløgstad
Døma er mange, og overtydande. Kjartan Fløgstad dreg fram nazist etter nazist, med namn og høgthengande rank, og viser kor godt dei klara seg etter krigen, fordi gutta boys (ja, for dette er ei bok om menn, menn og fleire menn, til alle tider og i nesten alle roller) passa godt på kvarandre, slik at dei unnslapp både dom og brysame spørsmål. Aller flest nazistar finn han som legar, juristar, medie- og kulturfolk. Han ramsar opp mange filosofar og forfattarar som ikkje har fått noko nazistempel i ettertid, sjølv om dei kunne og burde fått det. Fløgstad argumenterer for at modernistiske kunstnarar oftare enn andre hadde arbeidarklassefiendtlege meiningar, og at desse oftare enn andre blei bygde opp og kanoniserte av borgarskapet, gjennom heile etterkrigstida fram mot vår tid. Og han viser korleis konservative tenkarar i dag underkjenner Sovjet sin innsats for å slå ned nazismen.
Interessant, utan tvil, men innimellom litt hakkete. Det som tidvis skjer i Fløgstad sine romanar, skjer også i essaya. På den eine sida ønsker forfattaren å skriva folkeleg, tilgjengeleg for arbeidarklassen, for alle. Han dreg i føreordet fram sine ti år som arbeidar i tungindustrien og sidan som sjømann, og hentar legitimitet der. På den andre sida er det tydeleg viktig for han å vera etterretteleg, akademisk, grundig, som den forfattaren og samfunnskritikaren han jo er og har vore i over førti år. Så Fløgstad dynger på med eksempel, også om flyten i teksten lir av namneoppramsingane. Refererer aktivt til andre sine utsegner, artiklar, bøker og skrifter, i eigen tekstflyt og i fotnoter. Av og til for å slutta seg til, like ofte for å kritisera. Han er best når han utdjuper meir, brukar meir tid på kvart argument, som i kapitlet om mottakinga av sin eigen roman, «Grense Jakobselv».
Målet med «Etter i saumane» er å visa fram korleis brun, blå og raud tråd, der raud symboliserer mellommenneskeleg solidaritet, er vevde saman i europeisk historie, forklarer Fløgstad. Han konkluderer optimistisk, med Tyskland si rolle som mottakar av mange flyktningar det siste året. Som varsla er «Etter i saumane» likevel tilbakeskodande meir enn framoverskodande. Det hadde vore spanande å lesa Fløgstad sine tankar rundt kva økonomiske følger den ideologiske maktkampen – klassekampen – i det 20. århundret har for folk no, i det 21.
Les også: Angrer på at han kalte Fløgstad «en klovn»
Marx skreiv om økonomi. Til å vera ein marxistist forankra tenkar i ei tid med aukande økonomisk ulikskap, er det overraskande lite om realøkonomi i desse essaya. «The poor stay poor, the rich get rich. That’s how it goes. And everybody knows», syng Leonard Cohen, medan Panama-papira stadfestar det han syng. Korleis lyder Fløgstads refreng?