ROMAN
Håkan Nesser
«Elleve dager i Berlin»
Oversatt av Elisabeth Bjørnsen
Gyldendal
Håkan Nesser er en mester i kunsten å konstruere historier med forbløffende avslutninger. Det gjelder ikke bare hans mange kriminalfortellinger med Van Veeteren og Barbarotti som gjennomgangsfigurer, men også de frittstående romanene som har dominert Nessers litterære produksjon de siste årene.
Kanskje det er denne forventningen i møte med en ny Nesser roman som gjør at vårens bok «Elleve dager i Berlin» ikke oppleves som kvalitativt like sterk som hans tidligere. Boka er den tredje og avsluttende i den storbytrilogien som åpnet med «Ormene i Carmine street» fra New York, og fortsatte med «Himmel over London».
Men så skal det understrekes at underholdningsverdien er høy også i vårens roman. Fordi Håkan Nesser denne gangen overraskende nok har skrevet en fortelling som bare kan karakteriseres som en hyllest til denne verdens lett forvirrede, men tillitsfulle skapninger. Han legger ikke skjul på at han også sender en liten hilsen til Astrid Lindgren med denne romanen.
Den sentrale figuren i «Elleve dager i Berlin», den 35 år gamle Arne Murberg, er ikke helt bra i hodet etter at han som ung mann ble skadet i en stupeulykke. Han klarte ikke å fullføre skolen, og nå er ansatt i farens tobakksforretning. I romanens åpning har den døende faren kommet med en bekjennelse og et oppdrag. Sønnen må dra til Berlin for å treffe sin mor, som han trodde døde under en seiltur i hans barndom. Han skal bringe med seg et skrin, som ikke må åpnes før sønnen treffer moren, den en gang så vakre Violetta Dufva.
To andre tilsynelatende selvstendige historier er flettet inn i romanen. Den schizofrene professor Anatolis Litvinas skal etter tre år på institusjon endelig ut i den frie verden, i dette tilfelle til en leilighet i Berlin. Han har store planer på gang, en faustisk skikkelse med vanvittige drømmer. I den tredje beretningen opptrer den fysisk svakelige, men livsglade og kreative Beate Bittner.
Metoden er velkjent fra tidligere Håkan Nesser romaner, der det tilsynelatende uforenlige går opp i en overraskende eller spennende avslutning eller enhet. Veldig spennende blir det imidlertid ikke i denne romanen, der forfatteren snarere spiller på misforståelser i språket og på komiske situasjoner enn på finurlighet og latent spenning.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Arne Murberg er den sentrale stemmen i boka, en mann som aldri har vært utenfor familiens beskyttende krets, og som plutselig helt alene skal orientere seg i en storby. Til sin egen forbløffelse klarer han både å finne fram til de gode tyske pølsene og til et par oppsiktsvekkende gule sko, som gir ham en helt ny og oppstemt selvtillit.
Arnes stemme gir forfatteren mange muligheter, men som også er risikofylt og kan tangere det banale. Håkan Nesser går ikke helt fri for sistnevnte. Men her oppstår også merkelige og overraskende møter og situasjoner, etter hvert som beretningen utvikler seg. Håkan Nesser byr på både hypnose og spøkeri og gjenoppvekking av fortida før det hele roer seg ned og flyter ut i en beroligende feelgood stemning. Men den helt store og forbløffende overraskelsen blir vi snytt for.