Annonse
Jan Kjærstad skriver klokt og tankevekkende om Norges reaksjon på terror i sin nye roman, «Berge».

Fantasirikt om vårt lille land

En framstående arbeiderpartipolitiker med familie blir brutalt drept i Jan Kjærstads nye roman. «Berge» er hans beste på lenge, mener Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Jan Kjærstad

«Berge»

Aschehoug

23. august 2008. En tilsynelatende vanlig, varm sensommerlørdag i vårt lille land, i Norge. Journalisten Ine Wang er i et bryllup til en langt yngre kollega. Hun føler seg utilpass. Gammel. Parkert. Som privatperson, og som journalist.

Så kommer meldingen. Den som endrer alt. Et brutalt drap har funnet sted på en hytte i Nordmarka. Blant de fem ofrene er Ap-politikeren Arve Storefjeld. Ine Wold er i sluttfasen på en biografi om den frittalende brumlebassen og folka rundt ham. Dette er hennes sjanse. Hun er ekspert på denne politikeren. Gjenkjenner en følelse hun lenge har savnet, av å være på hogget, være gira, være en sulten journalist.

Samtidig går Norge nærmest i sjokk. Alle snakker om terror, om ondskapen som har rammet oss, vår fredelige plett i verden. Folk gråter, sørger, føler noe er gått tapt. Blant ofrene var, i tillegg til Ap-nestor Storefjeld, hans datter Gry Storefjeld. Også hun var arbeiderpartipolitiker. Gry representerte framtida, der faren var en slugger av den gamle skole, en av de på gølvet. Hennes franske kjæreste og hans niårige datter, samt Arve Storefjelds kone, har også fått strupen skåret over. Men av hvem?

Mediene jobber på høygir. Mens Norge sørger over sin tapte uskyld, graver de fram stadig flere vinklinger, eksperter og spekulasjoner. Det må da være utenlandske terrorister? Men hvorfor? Hva betyr det at ofrene tilhører selveste Arbeiderpartiet, med sin nasjonsbyggende historie? Hver detalj saumfares med lupe. Ikke minst et mystisk halstørkle ved gjerningsstedet. Ina Wang skammer seg litt over sin iver. Men hun gleder seg over den også. Endelig skjer her noe!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er diktning. Samtidig er Jan Kjærstad tydelig inspirert medienes dekning av og nasjonens reaksjon på to saker: terroren i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011; og trippeldrapet på Orderud gård, altså den såkalte Orderudsaken som gikk som en føljetong i media rundt årtusenskiftet. Kjærstad låner fra begge for å si noe om oss som nasjon. Om sensasjonslyst og flokkmentalitet. Kollektiv versus individuell sorg. Om trygghet, og tapet av den. Vår beskyttede tilværelse og store naivitet.

Det er temaer som går igjen i forfatterskapet, i flere av – kanskje alle – Jan Kjærstads bøker. Han er langt over snittet interessert nordmenns norskhet, og i Norges plass i verden. Er vi en isolert utkant, eller tvert imot en viktig bidragsyter til verdensarven? I noen romaner har insisteringen på Norges fortreffelighet, eventuelt vår feilbarlighet, vært litt voldsom, så overdrevent tydelig. Men i «Berge» fungerer diskusjonen. Jan Kjærstad åpner for leserens selvrefleksjon. Viser fram uten å peke. Han er krass, men ikke utidig i sine observasjoner.

Les også: – Trump gjør Amerika bra igjen

I «Berge» er diskusjonen rundt Norge og norskhet særlig tydelig idet bokas andre av i alt tre jeg-fortellere tar ordet. Tingrettsdommer Peter Malm lever en korrekt, anonym tilværelse uten familie, med få venner og kun overfladisk kontakt med kollegaene. Et liv uten innsyn. Han er anglofil til fingerspissene, og ser på det britiske imperiet som et ypperlig, sivilisasjons- og nasjonsbyggende prosjekt. Noe han aldri ville sagt høyt. Malm er av typen som vokter sine ord. Han er opptatt av rettferdighet, holder faktisk på med en bok om det. Hvorfor vinner makten alltid over rettferdigheten?

Noen arresteres for ugjerningene i Nordmarka. Lynsjestemningen råder. Peter Malm har alltid foretrukket et ensomt og anonymt liv. Desto større er overraskelsen idet en sjef han trodde mislikte ham utnevner nettopp Malm til dommer i saken mot den antatte gjerningspersonen. Kan dette være rette vedkommende?

Les også: Tilbake til Knert-Mathilde

Her dukker også et annet av Jan Kjærstads gjennomgripende temaer opp, i «Berge» som i alle hans andre bøker: Insisteringen på skjønnlitteraturens, musikkens, kunstens kraft. En diskusjon rundt kvalitet og kompleksitet. Peter Malm er en leser. Han lærer av bøkene, og av musikken. Berikes av kunsten. Journalisten, Ine Wang, leser ikke skjønnlitteratur. Hun liker fakta, ikke langtekkelige oppdiktede skrøner. Malm og Wang eier hver sin kopi av Charles Dickens «Bleak House», men oppfatter den diametralt forskjellig.

Les også: Kjærstad: – Jeg ville aldri gjort det igjen

Det gjør også romanen tredje person, den drepte Gry Storefjelds ekskjæreste, Nicolai Berge. Det er et typisk kjærstadsk grep, å utsette tre hovedpersoner for samme objekt, slik at deres ulike reaksjoner på dette til sammen sier noe om dem. Men det funker, fordi han i «Berge» ikke har latt seg friste til å bruke grepet for ofte, for tunglabbet. Det samme gjelder forfatterens hang til av og til å henge litt for mye på den ene, skjellsettende episoden som blir et vendepunkt – en epifani – i et menneskeliv. Slike episoder fins i «Berge» også, men færre enn ofte hos Kjærstad. Et liv består alltid av et mylder av episoder, møter og tilfeldigheter som til sammen utgjør en helhet, en helhet som igjen kan ses fra et mylder av ulike vinklinger, påstår Kjærstad, og har jo rett i det. Vi er bunnløse, for å bruke hans ord.

«Feilen med oss mennesker er at vår imaginasjon ikke strekker til», tenker en av Jan Kjærstads karakterer i «Berge». Mulig det. Men med Jan Kjærstads forestillingsevne står det slett ikke så verst til. Han har skrevet en på samme tid spennende og tankevekkende, svært leseverdig roman om vårt lille land.

Annonse