SAKPROSA
Alf van der Hagen
«Leseren: En samtale med Henning Hagerup»
Oktober
Henning Hagerup blomstrer ikke i media. Snarere må han betraktes som en doldis, men en av norsk litteraturs mest respekterte og begavede kritikere, oversettere og formidlere. Og altså en klassisk skolert kritiker, med både latin og gammelgresk i bagasjen.
Som sønn av forfatteren og dramatikeren Helge Hagerup, barnebarn av lyrikeren Inger Hagerup og nevø av Klaus Hagerup, ville hans historie uansett hatt interesse, om han så hadde vært bonde på Hedmarken eller byråkrat i Justisdepartementet. Men han er altså ingen av delene, og etter hvert som Henning Hagerups liv foldes ut i denne boken, forstår man at begge de to nevnte alternativer ville vært katastrofale.
I Alf van der Hagens selskap byr Henning Hagerup på seg selv, på godt og vondt. En barndom som først er idyllisk og etter hvert svært uidyllisk: De tidlige møtene med litteraturen, de lange studieårene, de mange vennene, kafélivet og drikkingen, sykdommen og religionen. Det hele presentert i en særdeles lett tilgjengelig intervjuform, der intervjueren Alf van der Hagen inntar en svært tilbaketrukket rolle. Han overlater ordet til Henning Hagerup, og bryter bare sjelden inn med spørsmål eller kommentarer. En form som gir fin flyt, og sørger for orden og form på Henning Hagerups livshistorie.
Om farmoren Inger Hagerup har ikke Henning Hagerup så mange levende minner, bortsett fra en Paris-tur der han leste Dickens på hotellrommet og hver formiddag oppsøkte Notre-Dame, muligens til sin farmors forvirring. Han forteller mer utdypende om faren Helge Hagerup, både om hans lekne, kreative side, som han husker fra den tidlige barndommen, og de mer tragiske årene da sykdom og alkohol satte preg på forholdet mellom far og sønn.
Den tilbaketrukne, intellektuelle Henning Hagerup framstår i Alf van der Hagens bok som et svært vennlig, menneskekjærlig og katte-elskende vesen. En periode bodde Henning Hagerup på Grünerløkka i en leid leilighet med 14 katter, og hver eneste av dem blir omtalt med navn og særheter. Hans rause forhold til mennesker og dyr preger også hans forhold til litteraturen. Hagerup framstår som ujålete og lite opptatt av å rangere litteratur og bøker. Han bekjenner sin begeistring for tegneserier og spøkelseslitteratur, og samtidig sitt lange og inderlige forhold til forfattere som John Milton og «Paradise lost», og Dante og «Den guddommelige komedie». Hagerup hevder med styrke at den klassiske litteraturen gir verdifull livsinnsikt på tvers av århundrene, og at litteraturen er vesentlig fordi den åpner opp stadig nye erkjennelsesområder.
Henning Hagerup er også svært åpen omkring sin sykdomsperiode: Han fikk livstruende kreft i 2012, men behandlingen var vellykket, og Hagerup beskriver hvordan litteraturen fikk særskilt stor betydning for ham i denne perioden.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Alf van der Hagen har valgt en kronologisk form på samtalen med Henning Hagerup, med stadige blikk forover og bakover. Den mest overraskende delen av boka spares til slutten, der Henning Hagerup står fram med sin kristne tro og sitt håp om «evig liv». Han understreker underveis at han betrakter seg selv som en typisk venstresidehumanist, og at han i flere år i ungdommen var ateist. Påvirkningen fra litteraturen var i så henseende sterk, særlig lesningen av Dante.
Å danse til sfærenes musikk i Dantes øverste himmel er kanskje ikke det håpet de fleste nordmenn klynger seg til. Men Henning Hagerup ser ikke bort fra at han, som den elendige danser han er, en gang skal få oppleve nettopp det, sammen med venner og alle sine henfarne katter. Den som leser dette helt uironisk avleverte vitnesbyrdet, blir rørt inn i sjelen over en slik umoderne og modig bekjennelse.