Bøker

Et stille mysterium

Pål Waaktaar Savoy har ikke sagt mye gjennom snart 40 år som artist. En ny biografi gjør oss bedre kjent med mannen bak mange av de beste sangene til a-ha.

Dagsavisen anmelder

BIOGRAFI

Ørjan Nilsson

«Tårer fra en stein – samtaler om et arbeid – Pål Waaktaar Savoy»

Falck forlag

Forfatteren Ørjan Nilsson legger ikke skjul på at han er fan av a-ha. Han er riktignok ikke like besatt av Pål Waaktaar Savoy som hovedpersonen i Pål H. Christiansens roman «Drømmer om storhet» fra 2002, men den genuine interessen for musikken har kanskje bidratt til å få den stilleste mannen i a-ha til å åpne seg opp. Nilsson siterer først den engelske musikkskribenten Paul Morley, som har sagt at alt han har skrevet på en eller annen måte har handlet om Joy Division. Nilsson mener at han har det på samme måte med a-ha. Derfor er denne boka en fans betraktninger. Med en engasjert tone som gjør underverker når hovedpersonen ikke akkurat er kjent for å by på seg selv.

«Tårer fra en stein», oppkalt etter sangen «Tears From Stone» med gruppa Savoy, kan fortone seg som et veldig, veldig langt portrettintervju med artisten. Undertittelen er «Samtaler om et arbeid», men boka er minst interessant når den går for langt inn i hans arbeidsmetoder. Den følger Pål Waaktaar Savoy fra oppveksten på Tonsenhagen og Manglerud, via gjennombruddet i London, til hans senere tilværelse i New York. Den hopper fram og tilbake i tid, mellom forskjellige tema, med mange «mer om dette senere».

Selvfølgelig krysser boka grensa til a-ha-historien veldig ofte. Vi blir liksom aldri lei av denne fortellingen om å leve på sultegrensa i London ett år, og toppe alle verdens hitlister det neste. Waaktaar Savoys eget liv går tilsynelatende sin gang uten den store dramatikken. Spenningen ligger på et indre plan. De mest fascinerende delene av boka er der den kommer inn på Waaktaars beryktede stillhet. En tilstand han omtaler som sosial angst, langt forbi å bare være sjenert. – Men i låtene mine får jeg presentert noe som er meg selv på en måte som jeg er fornøyd med, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her er derfor ingen store, saftige avsløringer fra livet som popstjerne. Bare litt sex (en av hans mest kjente sanger har et eksplisitt innhold mange ikke har fått med seg), så vidt drugs (Pål i et mislykket prøvde-kokain-sjokk), men selvfølgelig mye rock’n’roll. I alle fall pop. Boka bekrefter også den alminnelige oppfatningen om a-ha som et dysfunksjonelt band, som lenge ikke var på talefot. Men når det kommer til å være åpenhjertig: Waaktaar Savoy er ikke er fornøyd med de senere albumene til a-ha. – Nå er det masse forskjellige retninger og alle blander seg i alt. Det blir litt gråere og for gjennomarbeidet. Og sånn har det vært i mange år, mener han.

Vi får også servert noen godbiter som innbitte popfans bare må beundre. Da Morten Harket ville lage soloalbum i stedet for nytt album med a-ha i 1994 tok Waaktaar Savoy kontakt med både Mark Hollis (Talk Talk) og Morrissey, for å høre om de kunne tenke seg å synge for ham. På hver sin måte de to vanskeligste personene det gikk an å spørre. Ambisjonene har det aldri vært noe i veien med. At han har god smak er det heller ingen tvil om. Det er fint å lese hvor viktig Soft Cell generelt og «Say Hello Wave Goodbye» spesielt var for Waaktaars dannelse da a-ha kom til London tidlig på 80-tallet. Boka er full av sånne detaljer, og et stort glimt av humor, når en beklemt artist må fortelle om lukrative eventoppdrag, og blir konfrontert med et intervju fra Handelsbladet FK på 2000-tallet. «Keep up the good work», er hans budskap til den norske handelsstanden. «Nesten en klassiker!» utbryter han nå. Heldigvis har biografien flere og bedre kvalifiserte klassikere fra Pål Waaktaar Savoy å fortelle om.