Annonse
Cecilie Cottis Østreng fra Oslo er ute med sin andre diktsamling «Mingvasevann». FOTO: PAAL AUDESTAD/TIDEN FORLAG

Et fragmentert liv

Innfløkt oppfølger fra lovende lyrikk-debutant.

Annonse
Bøker

 

LYRIKK

Cecilie Cottis Østreng

Mingvasevann

Tiden Forlag

 

Av Kristian Wikborg Wiese

Cecilie Cottis Østreng (47) debuterte i januar i fjor med diktsamlingen «Om hvor langt det er til Ullern», og høstet gode anmeldelser. Nå er hun aktuell med sin andre diktsamling «Mingvasevann». Både bokens tittel, og omslaget som viser en papirfugl brettet på origamisk vis, peker i retning av Kina og Japan. Likevel er det lite ved bokens innhold som vitner om en dragning mot det fjerne Østen. I stedet følger vi et lyrisk jeg gjennom sju aldersseksjoner, fra fem til 45 år, hvor handlingen i enkelte av diktene er lagt til langt mer hjemlige trakter, som for eksempel Linderudkollen og Ulsrudvann. I tillegg rommer boken en avsluttende seksjon med overskriften «0–100», bestående av et par dikt. «Mingvasevann» er blant annet en fortelling om å bli til den du er, har forfatteren skrevet på bloggen sin. Åpningsdiktene i seksjonen markert med tallet 5 tar for eksempel for seg den myke mammaen, barnehagen og en tur i skogen. Den ordknappe stilen som kjennetegner diktene i denne seksjonen, kan tenkes å illustrere hvordan et barn oppfatter verden, enkelt og naivistisk.

Etter hvert som det lyriske jeg-et blir eldre, blir også tekstene lengre, og flere steder nærmer de seg rene prosablokker. Men noe som går igjen, er  en fragmentarisk oppbygning, hvor et bilde avledes av det neste. Dette grepet fungerer godt når det kommer til å illustrere de mange aspektene av et menneskeliv. At det ikke er mulig å få med seg alt, og at livet, snarere enn å framstå som en konkret tidslinje, heller framstår som en serie oppstykkede deler. Ofte er diktene satt sammen av lange setninger som sklir over i hverandre, og originale og eksperimentelle setningsoppbygninger gir diktene en interessant og suggererende rytme, men samtidig gjør denne språkdrakten det krevende for leseren. Diktene er i tillegg overlesset med innfløkte bilder og assosiasjoner, der overgangene ofte spenner ben på forståelsen. Spørsmål om hvorfor samlingens lyriske jeg blir som det blir, og hva som gjør at det handler på den ene og ikke den andre måten, forblir ubesvarte. Det lyriske jeg-et går for eksempel fra å være i en tilsynelatende normal situasjon med barn og besteforeldre i en alder av 22, til å «ta en fremmed seigt i munnen», og kjøre rundt ved Kvadraturen i en mørklagt Mercedes. i seksjonen 40. Vi får ikke vite hva som skjer mellom årene 25 til 40, og selv om enkelte hendelser antydes i løpet av samlingens gang – et overgrep, et dødsfall, frykten for å være alene – går ikke diktene dypt nok inn i denne materien. De blir bare liggende og pirke i overflaten.

Språkmessig framstår enkelte dikt og passasjer i Mingvasevann som overraskende og nyskapende, men som et helhetlig narrativ og bilde på et menneskes utvikling oppleves samlingen for fragmentarisk og uforløst.

 

Annonse