Bøker

Essays uten ende

I vår kom Ole Robert Sundes essaysamling «Verden uten ende». I løpet av de over 600 sidene er han innom alt fra arven etter Proust til hvorfor han ikke får sove om natten.

Det er som å tre inn i en parallell virkelighet å tråkke over dørstokken hos Ole Robert Sunde en sommerdag i juli. Etter å ha forlatt solsteiken ute og klatret opp trappene til fjerde etasje i bygården i ­Thereses gate, går vi inn i Sundes kjølige kontor der bøkene rammer inn skrivebordet ved vinduet.

Han finner fram et gammelt bilde og peker.

- Der er han, sier han og han peker på en mann i uniform sammen med tre menn i dress.

Det er Ole Robert Sundes bestefar.

- Du ser han har et hestemotiv her, det betyr at han var i forsyningstjenesten. Og de som var der, overlevde. Det er et fint bilde.

Tilbake til essayet

I essaysamlingen «Verden uten ende» skriver Ole Robert Sunde om det meste, blant annet om bestefarens innsats i første verdenskrig. Men aller mest skriver han om musikk, bildekunst og selvfølgelig ­litteratur. Etter en prosasamling, en roman, en barnebok både romaner, barne­bøker, dikt og prosa, har Sunde igjen vendt tilbake til essayformen, en sjanger han liker å jobbe med.

- For meg har essayet vært et område jeg kan prøve ut mange forskjellige ting på. «Verden uten ende» er et forsøk på å opprettholde en tradisjon som er litt svak i Norge og å tenke utenfor en norsk tradisjon. Det er ikke så mange som skriver essays.

Høyttenkning

Essayet er en måte å «tenke høyt» over det man interesserer seg for, påpeker Sunde. I det siste essayet i boka, «Sommer, eller et forsøk på å skrive en preken», tenker Sunde høyt om både hytta i Kråkstadfjorden og sin kones evne til å sovne om kvelden.

- Jeg skriver at kona mi har sovehjerte mens jeg har våkehjerte. Det er det der med å kunne slippe, å bare forsvinne inn i søvnen. Jeg greier liksom ikke helt å slippe, akkurat som om jeg er redd for å sovne, eller om jeg er redd for å ikke våkne opp igjen, kanskje. Jeg vet ikke. Jeg er mørkeredd, jeg er en gammel mann på 60 år som er mørkeredd. Hvorfor er jeg laga sånn at jeg våkner på natta med hjertebank?

- Men du skriver også at du ikke sovner fordi du vil oppleve mer. At du er så begeistret over verden at du ikke klarer å sove?

- Ja, jeg skriver ut fra et overskudd og en livs­bejaelse. Det har nok noe med temperamentet mitt å gjøre. Jeg er snakkesalig og synes det er fint å leve, og når dagen er over vil jeg oppleve enda mer. Og når jeg skal legge meg, kverner det i hodet fordi jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre, og alt jeg har opplevd. Jeg er ikke ferdig med dagen. Så da blir jeg liggende og tenke; faen, hvorfor gjorde jeg ikke det. Jeg har sikkert ADHD og da er det ikke så lett å kutte. Det er liksom ikke noen knapp å trykke på. Skulle ønske det var det noen ganger.

Selv om det er flere forfattere som etter hvert har tatt i bruk essaysjangeren, er den fortsatt en sjeldenhet i norsk ­sammenheng, mener Sunde. Grunnen er kanskje at nordmennene er ikke er jålete og blærete.

- Vi har ikke en sånn type intellektuell tradisjon. Vi har ikke den aristokratiske tradisjonen og den der blærete ­arrogansen. Vi er et folk som er mer opptatt av å bygge tunneler og legge fosser i rør enn å diskutere filosofi. Georg Johannsen mente at den er jålete fordi man må kunne mye. At det er litt show-off. Men for meg handler det ikke om det. Jeg har prøvd å være eksperimentell i romanene mine, men der har jeg stanga hodet litt mot veggen. Essayet er jo ikke en kronikk eller en avhandling. Det er noe midt imellom. Du kan skrive om alt mulig rart hvis du har et godt språk og du kan mye. Det er jo det Georg Johannesen mener med blærete, at du må kunne mye. Du skal ha levd et liv, sånn at du både har livserfaring og bokerfaring. Essayet for meg har vært et sted der jeg kan prøve ut ting.

Å ta rotta på Proust

Utenom essayisten Michel de Montaigne, har den franske forfatteren Marcel Proust vært en viktig inspirasjonskilde for Sunde. Det enorme verket, «På sporet av den tapte tid», som ble utgitt i 12 bind, har med sine lange og dvelende setninger satt sitt tydelige preg på Sundes måte å skrive på.

- Jeg har lest «På sporet av den tapte tid» flere ganger slik at hans store språk skal smitte over på bøkene mine. Det store språket og det store spennet han lager får meg til å svimle. Proust tar deg med ut på eventyr. I 1992 skrev jeg «Naturligvis måtte hun ringe», som var en setning på 400 sider. Det var et forsøk på å ta rotta på mine tre forbilder, Joyce, Proust og Faulkner, men jeg vet ikke om jeg har klart det. Det er kanskje det man driver med hele tida. Som Harold Bloom påpeker, står jo forfattere på skuldrene til hverandre.

kristin.buvik.sivertsen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen