Ensomhetens arkivar

KRISTIANSAND (Dagsavisen): Et majestetisk kloss av et gult hus, synlig fra tog og buss og danskebåt, troner på en høyde like ved innkjøringen til Kristiansand sentrum. Det er Arkivet.

- For de som interesserer seg for krigshistorie, er Arkivet like kjent som Møllergata 19, Victoria Terrasse, og Misjonshotellet i Trondheim. Bygget var opprinnelig statsarkivets kontorer i Kristiansand, noe det ble igjen etter krigen. Men i 1942 til 1945 var det Gestapos hovedkvarter, stedet de hadde kontorer og torturerte fanger i kjelleren, sier Mirjam Kristensen.

Hun er forfatter, aktuell med sin femte roman, som heter «Jeg har ventet på deg». Samtidig er hun bibliotekar og årsskiftsansvarlig ved Stiftelsen Arkivet, som er et senter for historieformidling og fredsbygging, hvor den permanente utstillingen viser historien om nazistenes norske fanger, og tar opp spørsmål knyttet til fangelivet.

Antiheltemodige fanger

Til sin nye roman har Kristensen benyttet seg av kunnskap fra jobben ved Arkivet. Ikke minst innsikt i hvordan det var for fanger fra konsentrasjonsleirer å vende tilbake til samfunnet etter krigen.

- De ble hyllet som helter da de kom hjem. Samtidig var de fysisk og psykisk nedbrutt, og passet ikke inn i det klassiske bildet av en helt. Folk satt i konsentrasjonsleirer for svært ulike ting, fra seriøst motstandsarbeid til småting. Deres historie kompliserer den norske motstandsfortellingen, dyrkingen av heroiske helter, sier hun.

Livets tilfeldigheter

I «Jeg venter på deg» skriver hun både om kvinner og menn med erfaring fra leirene. Men ikke fra deres vinkel, og ikke fra leirene. Historien vever seg fra forteller til forteller. Søsken, barn, tantebarn, barnebarn. Alle kvinner, de fleste bare indirekte berørt av krigen.

- De to siste romanene mine har vært flerstemmige. Jeg skal ikke se helt bort fra at jeg en gang skal skrive en jeg-fortelling som «Dagene er gjennomsiktige» fra 2000, men jeg tviler. Det blir mer og mer tydelig for meg at livet ditt er både det du forteller om deg selv, og det du forteller om andre rundt deg. Livet er sånn, sammensatt av flere deler som enten presser mot hverandre eller passer sammen.

Livets tilfeldigheter

Hovedpersonen i «Jeg venter på deg» heter Paula. Sommeren 1942 er hun 17 år gammel, og forelsker seg i en ung tysk jøde, David, som ligger i skjul på Sørlandsøya der hun bor. Men en dødsulykke skiller de to fra hverandre. Allerede før David igjen havner på flukt fra nazistene, blir Paula tvunget til å flytte.

- Noe av det som fascinerer meg aller mest, med alt vi opplever og alle vi møter og alt vi leser, er at livet er så tilfeldig. Plutselig blir landet okkupert, og så styres livet ut av bane. En katastrofe snur opp-ned på alt. Ting skjer, folk dør, man kan aldri bli den samme igjen. Krig representerer en stor kraft i livet til mennesker. De må gjøre helt andre ting enn i hverdagen. Når vi tenker på krig, tenker vi ofte på soldater og motstandsfolk, men de langt fleste deltar jo ikke i krig på den måten. De bare bor i et okkupert land, og må forholde seg til det, til at livet styres ut av kurs, sier Kristensen.

Den tause generasjonen

Paula i romanen havner hos en onkel som er nazist, men bidrar selv i motstandskampen. Mye av livet tilbringer hun i ensomhet, gift med jobben som arkitekt, isolert fra familien på grunn av den dramatiske hendelsen under krigen. Var det ikke for at hennes søsters barnebarn begynner å nøste i hennes og Davids historie, kunne hun forsvunnet fra historien nesten uten spor.

- Boka handler om generasjoner. Den generasjonen som opplevde krigen, var ikke så meddelsomme som vi er i dag. Det var veldig mye de aldri satte ord på. Når man ikke snakker, blir hver ting man faktisk sier, mye mer alvorlig. Det får større tyngde. Taushet er også en måte å fortelle på. Jeg har møtt mange etterkommere av krigsoverlevende som forteller at far aldri sa noe om krigen, samtidig som det var metervis med bøker om den hjemme. Om fedre som ble forandret da det kom besøk av folk de kjente fra krigen. Barn merker sånt, at noe er ute av fokus, sier Mirjam Kristensen.

Alle er alene

Hun er opptatt av ensomhet. Så opptatt av det at alle de fem bøkene i bunn og grunn handler kanskje aller mest om det. I «En ettermiddag om høsten» fra 2006 forsvinner en ung kvinnes ektemann fra henne på ferie i New York. Hun står alene tilbake, usikker på hvor godt hun egentlig kjente mannen. «Et rikt liv» fra 2009 handler om en ekstremt ensom eldre kvinne, ensom også fordi hun er den eneste som bærer på en stor hemmelighet.

- Jeg har opplevd det siden jeg var liten, at jeg er alene, avgrenset av kroppen min. Det er derfor kommunikasjon er så viktig, fordi vi egentlig sitter på hver vår planet. Jeg tror alle kjenner på ensomhet i løpet av et liv. Alle vet at vi egentlig er alene. Men så velger vi å leve med den innsikten i ulik grad, på ulike måter. Du kommer ikke utenom ensomheten. Den, og dette at vi alle skal dø. Det er derfor jeg skriver. Hvordan skal vi håndtere å gå rundt i verden og vite at vi er grunnleggende alene? At vi skal dø? Livet er så kort, selv om en dag kan oppleves lang. Vi må leve i øyeblikkene. Den dobbeltheten der, i hvordan vi opplever tid, fascinerer meg enormt.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no