PROSA
Henry D. Thoreau
«Til naturen»
Oversatt av Erik Bystad
Etterord av Thure Erik Lund
Pax Forlag
Det er 200 år siden den amerikanske forfatteren og filosofen Henry David Thoreau (1817–1862) så dagens lys, og det er forbløffende hvor godt han har holdt seg. Den nyoversatte «Til naturen» inneholder to av hans klassiske essays, «Kunsten å gå» og «En vintervandring», mens hans mest berømte bok, «Walden. Livet i skogene» kom i norsk oversettelse første gang i 1953, og i en nyutgave i 2007.
En mann som skriver at han ikke kan tilbringe en hel dag på sitt værelse uten å bli anløpen av rust! Som er helt avhengig av å gå fire timer hver eneste dag, i sol og vind, i snø og kulde. Ikke for å mosjonere, en aktivitet han avfeier: «... den typen vandring jeg snakker om har ingenting å gjøre med det som kalles mosjon, som minner om å ta medisin ved foreskrevne tider når man er syk …» Nei, Henry David Thoreau legger noe helt annet i begrepet vandring, og hevder at han i løpet av livet bare har støtt på et par personer som forsto seg på kunsten å gå, det vil si å gå turer. « – vi bør legge ut på selv den korteste tur i det udødelige eventyrets ånd og uten tanke på å vende tilbake. om du har betalt din gjeld, satt opp ditt testamente og i ett og alt gjort opp ditt bestikk og er en fri mann – da er du klar for en vandring».
Også Henry David Thoreau må innrømme at det er få forunt å kunne legge i vei på den måten han foreskriver. «Det fordrer en direkte dispensasjon fra himmelen å bli en vandrer», innrømmer han. Og av hans bysbarn i den lille Concorde i Massachusetts var det få som kunne håpe på en slik dispensasjon. Også han var i perioder av livet nødt til å arbeide for å tjene til livets opphold. En tid skal han ha vært lærer, men sluttet fordi han ikke ville bruke spanskrør på ulydige elever, som pålagt. Henry David Thoreau var en mann med stor moralsk integritet og stort mot. I en periode nektet han å betale skatt fordi han mente at en altfor stor andel gikk til militærutgifter, noe som ikke sømmet seg en nasjon med humanistiske idealer. Han er en av miljøbevegelsens helter, en stimulerende og inspirerende sivilisasjonskritisk stemme, og ikke minst beundret for sin bok om «Sivil ulydighet», som også er oversatt til norsk. Som et lite apropos til den betydning og anerkjennelse han fortsatt nyter i USA kan nevnes at forfatteren Paul Auster i sitt nyeste roman «4-3-2-1» bruker to sider på en hyllest til Thoreau, framført av fortelleren i boka, Ferguson. Som når han skal nevne sine yndlingsforfattere må innrømme Henry David Thoreau en førsteplass. Ikke bare for hans sublimt klare og presise prosa, men for hans sjelelige stahet, og denne sterke evnen til å være trofast mot seg selv og sin innerste overbevisning selv når det betydde at han måtte fornærme sine naboer!
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Naturelskeren og vandreren Henry David Thoreau levde i den lille byen Concorde hele livet, men det var likevel ingenting i veien med det store utsynet og den lærde innsikten. Han var en klassisk dannet mann som tok med seg sin kunnskap inn i naturen, og raust serverte den til sine lesere. Særlig i essayet «Kunsten å gå» lener han seg under sine vandringer til den klassiske litteraturen, til den greske og romerske mytologien og til kristendommen. Men det blir aldri tyngende eller prangende. Det hele er forsiktig og antydende, brakt inn for å understreke eller poengtere. Henry David Thoreau var ingen romanforfatter, han kan karakteriseres som en essayist med lyrisk-filosofiske betraktninger over naturen og menneskelivet. Han var en forbløffende skarp observatør av selv de minste naturfenomener, og han kan plutselig avbryte sine betraktninger med et dikt. Humoren hans er også et følbart innslag i det han skriver. Og han kan være røff og skarp. Særlig imponert over sine medmenneskers forhold il naturen er han ikke. «Mens nesten alle mennesker føler en dragning mot samfunnet, er det få som tiltrekkes sterkt av naturen. I sitt forhold til naturen synes menneskene meg for det meste å stå lavere enn dyrene, tross alle våre ferdigheter. Hvor lite det er av verdsettelse av landskapets skjønnhet iblant oss!». Så kan det antydes at forfatteren selv i høyeste grad har bidratt til at verdsettelsen er blitt forsterket.
Forfatteren Thure Erik Lund bidrar med et etterord som er en skarp refleksjon over hvordan beskrivelsen og oppfatningen av naturen slik den kommer til uttrykk hos Henry David Thoreau følger kjente klassiske mønstre. Thure Erik Lund både forklarer denne prosessen og trekker den videre inn i vår egen digitaliserte verden. Essayet står seg som en innsiktsfull kontrast til Henry David Thoreaus betraktninger.
Det må også nevnes at lyrikeren og oversetteren Erik Bystad må ha hatt et fint øre for Thoreaus prosa.