I Danmark har de en is med alt: fem kuler av det man kan ønske seg, toppet med softis, syltetøy, guf og en kokosbolle. En mindre hedonistisk sjel har engang definert helvete slik: Det er å få alt man ønsker seg.
Norske Tone Almhjells debutroman blir gitt ut både i Norge og USA på samme tid. Det må være enestående i norsk sammenheng. I dette fantasy-eventyret møter vi unge Lin, et ensomt, tankefullt barn, som nettopp har flyttet inn i «fru Icharlars knokkelbeinte hus». Her oppdager hun en parallell vinterverden, befolket av døde dyr, som en gang har elsket et barn.
Dette grepet med en verden som speiler virkeligheten, er kjent fra klassikere som «Narnia»-serien og «Alice i eventyrland». Under lesningen hender det jeg tenker på nettopp Lucy i «Narnia» eller Alice, på hvor rare og flotte de er, små heltinner, egenrådige og underlige. Og jeg tenker at disse karakterene framstår slik fordi forfatterne stoler på at de er interessante, og ikke skal gjøre dem så spesielle. Bare en slik detalj som at de har helt ordinære navn. I «Alice i eventyrland» er det også en sterkere kontrast mellom den virkelige verdenen og drømmeverdenen, som gjør at de forsterker hverandre. Det er det ikke i denne «Vindeltorn». Her oppleves både fru Icharlars hus og vinterverdenen som uvirkelige og fantastiske, og det tar luven fra hele historien. Alt blir en søt, men actionpreget fantasi.
«Vindeltorn» består av en god del Tim Burton (det blir ikke mer uhyggelig enn som så), litt «Narnia», og mye gotisk skvip. Alt er søtt og koselig, kalde hender varmes på kjempestore krus med kakao, hamsteren Pomeroy lager de feiteste vaflene i den koselige kafeen sin. Alle forsøk på å gjøre hovedpersonen Lin til noe mer enn en klisjé mislykkes. Kjæledyret til Lin er musa Rufus, en karakter med mye sjarm. Han trer virkelig fram som en troverdig figur i dette universet, og fungerer som en original vri. Almhjell er absolutt et talent, språket er nydelig, feilfritt, historien er velkomponert. Alt går som på skinner, men det går for glatt. Man kan kanskje ikke kreve at bøker i denne sjangeren skal være så originale, de er skrevet mest for å fenge og selge. Men jeg kunne ønske meg en mer genuin interesse for å skrive en historie, noe nytt, og ikke til de grader reprodusere gamle suksessformler.
Les også: Norsk fantasy-eksport