ROMAN
Edvard Hoem
«Liv andre har levd»
Oktober
Slektskrøniken til Edvard Hoem åpnet med den finstemte «Slåttekar i himmelen» i 2014, om husmannen Knut Nesje utenfor Molde i 1874 som var forfatterens oldefar. Boken ble etterfulgt av «Bror din på prærien» (2015) og «Land ingen har sett» (2016), før høstens roman «Liv andre har levd» nå tar for seg perioden fra 1927 og fram til i dag. Sammen er disse fire bøkene utgitt over like mange år blitt et storslått epos om mot og dristighet, om umenneskelig slit og et ukuelig håp om bedre tider. Livet på prærien var ikke for pingler. Men det var heller ikke livet på en liten gård i Ytre Romsdal.
Edvard Hoem er en strålende historieforteller, han kaster seg uti det og gir liv og farge til sine figurer, streker opp fine bilder av landskap og natur og fyller på med mange trøstende bibelord. For den hoemske slekt er bibellesere. Her bes det bordbønn og aftenbønn i den nye og den gamle verden. Leseren er prisgitt både ett og to bibelvers enten han vil eller ikke.
Edvard Hoems styrke er hans ujålete, presise stil, som også preger høstens roman. Ingen litterære fiksfakserier her, men omsorgsfullt nedtegnede portretter av mennesker og strabasiøse levekår. Han makter å gi overbevisende og troverdig innsikt i enkeltskjebner og liv og dermed gi romanen atmosfære og spenning. Og det yngler i denne romanen. Her arbeider man ikke bare i sitt ansikts sved, men sørger også for å oppfylle præriejorda med stadig nye arbeidsnever. For en leser blir det etter hvert mange å holde orden, på begge sider av havet. «Liv andre har levd»har derfor mindre flyt enn de tidligere bøkene. Det blir mange avstikkere og avleggere underveis i den 500 sider lange beretningen. Forfatteren er seg sterkt bevisst denne myldrende hoemske slekta. Plutselig griper den allmektige forteller direkte inn og sier klart ifra hvem som nå må gå ut av sagaen. Ikke mer å hente her, sier kronikøren. En velsignet metode. Kanskje burde han brukt den enda oftere enn han gjør.
I «Liv andre har levd» er det farmeren Eilert Knudtson i Donalda i Alberta som er den sentrale figuren, broren til Edvard Hoems bestefar Anton Edvard. I romanens åpning gjenser Knudtson sitt gamle fedreland for først gang på 34 år. Han har nettopp mistet kona si Martha, og er nå enkemann med åtte barn, blant dem den tilbakestående Ruby. I håp om å få tilbake livsmot og livsglede vil han besøke familien, og kanskje har han et lite håp om å finne en ny kone. Det blir et rørende gjensyn, men det blir også en litt trist bekreftelse på hvor langsomt utviklingen og framskrittet skrider fram i gamlelandet. Hjemme i Donalda har Eilert Knudtson både traktor og bil og en rekke andre tekniske hjelpemidler som er helt fraværende i Norge.
Men det er harde tider også i Canada, og det blir stadig verre. Livet til den tapre farmeren Knudtson får utover på 1930-tallet en bibelsk dimensjon, han blir som en moderne Job, utsatt for haglstormer, tørke og gresshoppesvermer. Det ene feilslåtte katastrofeåret følger det andre. Stadige og harde skattekrav fra myndighetene i Edmonton gjør levekårene nesten uholdbare. Et lyspunkt dukker opp i form av den driftige enka Kate. Det blir bryllup og et bedre liv for Eilert Knudtson, men pengekrav og dårlige avlinger fortsetter å forfølge ham.
Det mørkeste innslaget i romanen utgjør likevel historien om Lars Hoem, den unge nevøen til Eilert Knudtson. Han blir med onkelen til Canada i håp om å skaffe seg et bedre liv der, men det viser seg at han har en latent sinnssykdom, som slår ut i schizofreni, kanskje utløst av strabasene i tømmerskogen i Canada. Han sendes tilbake til Norge for etter hvert å havne på asyl, uhelbredelig syk.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I denne romanen som i de tidligere veksler Edvard Hoem mellom den nye og den gamle verden, en metode som gir utsyn og forståelse for utviklingen på begge sider av havet. Verken pionerene eller annengenerasjonsinnvandrerne hadde det lett. Slik Edvard Hoem framstiller det krevde det store offer og et umenneskelig slit å overleve på prærien i Canada. Men Eilert Knudtson fikk oppleve at barna fikk seg utdannelse og litt bedre kår enn han selv.
Verdt å nevne er at forfatteren selv opptrer i denne slektskrøniken som lite barn i noen mindre kapitler. Helt til slutt i romanen har Edvard Hoem plassert hele persongalleriet med etterkommere og slektninger. Kirkebøker, brev, dokumenter og personlige samtaler blir trukket fram som bakgrunn for den fortellingen, uten at det har hindret forfatteren Edvard Hoem i å skrive fra en litterært velskapt roman.