Annonse
Jenny Erpenbeck er en av Tysklands mest kjente forfattere. «Går, gikk, har gått» er hennes sjuende bok, men første på norsk.

En hverdagsrasist krysser sitt spor

En eldre østtysk professors møte med unge, afrikanske flyktninger åpner for tanker rundt inkludering, utenforskap og tilhørighet i omdiskutert tysk roman.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Jenny Erpenbeck

«Går, gikk, har gått»

Oversatt fra tysk av Ute Neumann

Oktober

Patrick har levd i det som før het Øst-Tyskland hele livet. Han hadde en kone som nå er død, og en elskerinne som for lengst har forlatt ham. Inntil nylig var han professor i klassisk litteratur, nå er han pensjonist. Han lever et ganske begrenset liv hvor minnene fra DDR-tida har stor plass, og ingen lenger lager rot i systemet han setter sånn pris på.

En dag oppdager imidlertid den pensjonerte professoren at han går gått rett forbi en demonstrasjon i Berlin sentrum, helt uten å legge merke til den. Afrikanske flyktninger til Tyskland sultestreiker på Alexanderplatz, nøyaktig der Richard samme morgen kikket opp på TV-tårnet og tenkte på kommunisttidens streben etter det lykkelige samfunn. «Vi blir synlige», står det på flyktningenes plakater på TV-kvelds- nyhetene. Men Richard gikk altså rett forbi.

Det vekker interessen hans. Pensjonisten Richard bestemmer seg for at flyktningene kan bli hans nye forskningsprosjekt. Utstyrt med en lang rekke spørsmål, oppsøker ham gamlehjemmet der flyktningene nå har oppbevares midlertidig, og spør om å få snakke med noen. Det blir starten på en lærerik reise for en gammel østtysker, som vokste opp i et land uten større kontakt med omverdenen, og som fremdeles har heller hullete kunnskap om nød, konflikt og krig generelt, og om Afrika spesielt.

Leseren av «Gå, gikk, har gått» følger med på reisen. Lærer for eksempel om Dublin II-avtalen, en EU-avtale som i motsetning til det Richard trodde, ikke handler om hvorvidt flyktningene er krigsofre og bør få bli, men om byråkratisk ansvarsfordeling, egentlig ansvarsfraskrivelse mellom land – en avtale laget for å kunne sende flyktninger tilbake «dit de kom fra».

«Går, gikk, har gått» er med andre ord et stykke politisk litteratur, med et tydelig humant siktemål. Den følger Richards oppvåkning som medmenneske, og forteller et knippe typiske flyktninghistorier: Historier om plutselig uro. Menn med våpen. Død. En liten båt på et stort hav. Drukning og kaos, ensomhet og forvirring. Familie som ble igjen. Økonomisk utrygghet. Om ønsket om å få arbeide, kjedsomheten i å vente på neste, sannsynligvis like vanskelige etappe i livet.

Romanens styrke ligger i bruken av Richards erfaringer som eldre østtysker, hans formative erfaringer innenfor et totalitært regime. Richard følte seg like etter den såkalte «gjenforeningen» temmelig fremmedgjort overfor det påståtte fellesskapet med vesttyskerne. For ham var de ukjente mennesker i et ukjent samfunn. Som barn av krigen biter Richards seg kjapt merke i parallellene mellom alle de tidligere menneskefiendtlige regimene som har vært i Tyskland – som nazismen, stasi-kommunismen – og det menneskefiendtlige regimet som møter flyktningene i dag.

Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon

Kort oppsummert: «Afrikanerne vet nok ikke hvem Hitler var engang, men allikevel: Bare hvis de overlever Tyskland nå, har Hitler virkelig tapt krigen». «I morgen», tenker Richard, «kommer det til å stå i avisen hvor mye innsatsen [med å sende flyktninger fra ett mottak til et annet] kostet, og bokholdernasjonen kommer til å laste objektene for kostnadene, slik det har vært vanlig til alle tider når Tyskland har fraktet bort folk».

Samtidig som det Richard oppdager ikke er noe særtysk problem. Manglende medmenneskelig i møte med mennesker på flukt er et vestlig problem, noe som kommer klart fram i denne grunnleggende sympatiske teksten.

Så kan man lett innvende at boka har ymse skjønnhetsfeil, noe den tyske debatten rundt den da også har fanget opp. Den sementerer til en viss grad oss-versus-dem-tankegangen den egentlig vil endre på, ikke minst gjennom å gjøre alle flyktningene til flotte, grunnleggende edle typer, til grunnløse offer, mens Richard selv er en overdrevent uopplyst urtysker, firkantet og systemtro. Den overdrevent lykkelige, overforenklede konklusjonen på boka er også langt dårligere enn diskusjonen som ledet opp til den.

Men det er ikke for skjemmende. «Går, gikk, har gått» er en interessant skjønnlitterær bearbeidelse av et av vår tids absolutt viktigste politiske spørsmål: Hvem er «vi», og hvem skal få være del av det?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Annonse