SAKPROSA
Marguerite Duras & Michelle Porte
«Stedene: En samtale med Marguerite Duras».
Oversatt og med forord av Hanne Ørstavik
Oktober
Når den lille boka «Stedene. En samtale med Marguerite Duras» nå utgis på norsk, hele 40 år etter at samtalene fant sted, først som fjernsynsprogram og siden som bok, oppleves det ikke bare betimelig, men underlig nok også aktuelt. Kanskje fordi både romanene og filmene hennes i så sterk grad er knyttet til hennes eget liv, har så sterke biografiske trekk, og derfor kan oppleves som nåtidige, i slekt med mange av dagens «biografiske» romaner.
Med romanen «Elskeren», som kom i 1984 opplevde hun for første gang også stor suksess hos et bredt publikum. Hun la aldri skjul på at det var sitt eget erotiske forhold til en mye eldre kineser hun hadde som purung 15-åring hun beskrev i fiksjons form. Marguerite Duras var modig og omstridt, og brukte egne opplevelser og egen oppvekst i Indochina, det nåværende Vietnam, som inspirasjon og kilde for veldig mye av det hun skrev.
Duras innflytelse også på mange norske forfatterskap er ubestridelig, og Hanne Ørstavik som har skrevet et nesten kjærlig forord i boka innrømmer henne denne sterke påvirkningen også for egen utvikling som forfatter. Og hun har hatt et helt spesielt forhold til nettopp boka «Stedene», fra hun leste den først gang på fransk. Hun skriver om Marguerite Duras «språklige bevegelighet», og om hvordan Marguerite Duras kunne gå lenge med et bilde eller et sted, et forfallent slott, en sandstrand og vite at det bodde en film i det stedet, i dette bildet hun gikk med innvendig. «Jeg hadde huset i hodet hele tida, og så etter hvert, kom en historie og flyttet inn».
Samtalene med Michelle Porte i boka har en lett og muntlig form. Men det betyr at disse samtalene ikke virker lettvinte eller umiddelbart enkle og forståelige. Marguerite Duras snakker om skriveprosessen og det å skape en film på en måte som virker både gjennomsiktig og dunkelt hemmelighetsfullt. Hun kan for eksempel fortelle at huset der hun bor gir henne lyst til å filme. «Jeg hadde aldri trodd at et sted kunne være så mektig, ha en sånn kraft», sier hun, og hevder videre at «alle kvinnene i bøkene mine har bodd i dette huset, alle sammen».
Og nettopp rom har en helt sentral betydning i denne lille boka, og i Marguerite Duras liv som forfatter og filmskaper. Hun snakker mye om «huset» og om betydningen av å være i dette huset, være alene for å skrive. Huset er sannsynligvis huset i Neauphle-le-Chateau, som Duras skal ha kjøpt for inntektene av filmrettighetene til boka «Demning mot Stillehavet», som kom i 1950, og var hennes gjennombrudd som forfatter. «Stedene» er illustrert med en rekke svart-hvitt bilder og viser flere der forfatteren sitter i huset i Neauphle, men viser også tomme værelser og de parklignende omgivelsene utenfor huset.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Denne helt spesielle hengivenheten for dette huset tilskriver Duras erfaringen fra barne- og ungdomsår med stadig å være på flyttefot. Men skogen og havet er også steder som i kunstnerisk forstand har vært fruktbare for hennes kunstneriske virksomhet. Hun snakker om frykten for havet, med barndomserindringen fra morens hus i Kambodsja, der markene i perioder var oversvømt av Stillehavet. Moren som var enke etter at faren døde da Marguerite var bare fire år gammel, ble lurt til å kjøpe et jordstykke som viste seg å være mer eller mindre umulig å dyrke på grunn av nærheten til havet.
«Stedene» gir ingen stor og omfattende innsikt i Duras forfatterskap, men bidrar til større forståelse for den prosessen som ligger i bunnen av det ferdige verket. Boka forsterker bildet av den usentimentale og modige kunstneren Duras.