ROMAN
Katja Kettu
«Nattsvermeren»
Pax
Katja Kettu vakte oppsikt med romanen «Jordmora» som kom i norsk oversettelse for fire år siden, og som nå er oversatt til en rekke språk. Det sanselige språket med den hyppige bruken av metaforer og bilder hentet fra natur og erotikk, er et gjenkjennelige trekk også ved den nye romanen – en bredt anlagt fortelling som beveger seg på to plan, delvis i Gulagleiren Vorkuta i 1930- og 1940-årene, og delvis i nåtidens Russland i en liten landsby i republikken Marij El helt oppe ved den nordlige delen av Volga. Det samme er blandingen av råhet og brutalitiet, villskap og overlevelseskraft, ømhet og sanselighet. Katja Kettu lever nesten opp til forventningene i denne komplekse fortellingen som både er en historisk roman og en thrilleraktig beretning om avdekking av en familiehistorie.
Romanen åpner med en forrykende flukt på ski gjennom et vårlig, snødekt landskap i Petsamo i det nordlige Finland. Det er den 15-årige jenta Irga som er på vill fart mot russergrensa der hun håper å treffe igjen den kjekke «Ulvetann» som hun ikke bare er forelsket i, men også venter barn med. Og unge Irga er ingen hvem som helst, men dattera til selveste «grensegeneralen» for de hvite, Henrik Malinen.
Året er 1937, og møtet med det kommunistiske paradiset blir litt annerledes enn hun har forestilt seg. Uten at hun nesten skjønner hvordan det skjer blir hun dømt for forræderi og sendes til «Torgleiren» i Gulag for å sone 25 år. En straff få kommer levende fra. På veien dit treffer hun kvinnen Elna av det såkalte Marifolket fra Marij El, en sjelsfrende som skal bli hennes beskytter gjennom de umenneskelige årene i leiren. Men også en kvinne med hemmeligheter og fortid.
På nåtidsplanet opptrer kvinnen Verna, som er dratt til landsbyen Lavra for å finne ut hva som har skjedd med faren, etnologen Henrik Malinen som på mystisk vis blir funnet død, sannsynligvis drept. Hans mor, og Vernas bestemor er Irga, som en gang skal ha forsvunnet i en leir i Gulag. Og i huset i Lavra bor den gamle kvinnen Elna, som etter hva Verna forstår må ha kjent Irga fra årene i arbeidsleiren!
Men hvorfor virker det som om alle juger? Kjæresten, den brunstige Kostja har svaret:» Russland er et land der glemsel er tradisjon og hemmelighold livets største dyd».
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Det er med andre ord en kompleks historie, fylt av et stort persongalleri, med tråder som nøstes opp med vekslende hell. Det skal ikke underkjennes at noen tråder blir hengende litt i løse lufta, til leserens forvirring. Dette er kanskje romanens svakhet, den store ambisjonen med å samle dette digre lerretet til et oversiktlig og avklaret bilde, lykkes ikke helt.
«Nattsvermeren» har likevel så mange opplagte kvaliteter og et så originalt og sanselig språk at den i store partier oppleves som en forførende leseopplevelse med sterk lukt og smak. Irgas stemme og hennes beskrivelse av livet i leiren må være noe av det beste og mest ubehagelige som er skrevet om makt og avmakt, om fornedrelse og livsvilje, under ekstreme vilkår. Og midt i dette en barnefødsel og et kjærlighetsforhold.
Beskrivelsen av marifolket, eller tsjeremissenes tro og kultur er et vesentlig innslag i romanen, den setter farge på fortellingen og synes som skapt for Katja Kettus sans for saftige erotiske innslag og imponerende innblikk i glemselssalver og elskovsurter. Gleden over det heftige språket er den store bonusen ved en roman som åpner opp for innsikt og innblikk i en nær, men likevel nesten ukjent del av nordisk historie.
Det må også nevnes at Turid Farbregd har gjort en nydelig innsats med å føre denne romanen over til norsk språkdrakt.