Bøker

Dystert og muntert

Gamle menn, død og ødeleggelse pakket inn i nydelig komponerte fortellinger med mye mørk humor og mye livsvisdom.

Dagsavisen anmelder

NOVELLER

Richard Ford

«Det kunne vært verre»

Oversatt av Christian Rugstad

Forlaget Oktober

En gammel kjenning fra Richard Fords tidligere bøker, Frank Bascombe, gir stemme og karakter til de fire historiene i «Det kunne vært verre». Frank Bascombe opptrådte første gang i romanen «Sportsjournalisten», da som ganske ung mann. Nå er han pensjonert eiendomsmegler og lever med sin andre kone Sally i en liten by på Jersey-kysten i USA. Det er noen dager før jul i året 2012 og alle lever i dønningene etter den voldsomme orkanen Sandy som knuste hus til pinneved og la store deler av kysten mer eller mindre øde.

Også et av Frank Bascombes tidligere hus ble kastet av grunnmuren. Dette huset «hjemsøker» ham i åpningsnovellen «Jeg er her». Mannen han i sin tid solgte huset til vil selge tomta, og trenger noen råd fra den tidligere megleren. Dermed blir den litt motvillige Frank Bascombe tvunget til en konfrontasjon med sitt tidligere liv. Frank Bascombe vil helst holde det meste på en armlengdes avstand, han som pensjonist og «medlem av det ryddede skrivebords samfunns- sjikt». Men livet kommer altså imellom, mennesker dukker opp og krever noe av ham. Richard Fords sans for og øye for hverdagsdetaljer kommer fint til uttrykk i denne novellen, det samme gjør hans mørke, litt tørre humor som blomstrer med spesiell glød i nettopp denne novellesamlingen.

Det er solid Richard Ford-kvalitet gjennom hele boka. Likevel er ikke alle fire novellene like gode. Tittelnovellen «Det kunne vært verre» er et klart høydepunkt. Fordi den har en tilbakeholdt spenning og tvetydighet og en overraskende og stor tragedie innbakt i handlingen. Også i denne historien dras den motvillige Bascombe inn i et annet menneskes liv. En farget kvinne står en dag på trappa hans og ber om å få komme inn i huset fordi hun en gang vokst opp der og har noen sterke minner fra tida hun bodde der. Møtet med denne kvinnen og alt som ligger usagt mellom linjene i den lett påtatt muntre samtalen, er en oppvisning i finstemt, kontrollert fortellerkunst.

Richard Ford har også evnen til plutselig å overraske med dyptloddende refleksjoner av typen: «Det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere, eller hva?» Dette tror jeg selvfølgelig ikke. Det meste av det som ikke dreper oss med det samme, dreper oss senere».

Slik han også kan komme med vurderinger av temaet kjærlighet i den ganske dystert komiske fortellingen «Den nye normalen», der han drar for å besøke sin ekskone Ann som er innkvartert i en luksuriøst bygg for eldre: « Kjærligheten er når alt kommer til alt ikke en ting, men en endeløs rekke enkeltstående handlinger».

Den avsluttende novellen «De andres død» har innslag av både det makabre og det lystige i en fint balansert blanding. Frank Bascombe får en telefon fra en gammel venn, som er døende. Han føler seg også denne gangen motvillig til et møte, men drar av gårde for å se til vennen som en gang var kjent som «den glade laksen Eddie» Beskrivelsen av den nesten døde Eddie i sengen og den påfølgende springende samtalen kan klassifiseres som situasjonskomedie av høy klasse. Uten at den triste underteksten lar seg gjemme.

Richard Ford viser med disse novellene at han stadig er på høyden. Dette er novellekunst av fineste merke. Den finurlige komposisjonen med orkanens herjinger som bakteppe for alderdommens herjinger med mennesker og fellesskap, er blitt dyptloddende og lystige beretninger om menneskelig eksistens. Det må også føyes til at Christian Rugstad har gjort et nydelig arbeid med oversettelsen.