Dette er hennes gamle dager

ESSAY

Simone de Beauvoir

«Alderdommen»

Oversatt av Bente Christensen

«Nå drar de altfor korte timene meg i galopp mot graven» skrev Simone de Beauvoir da hun var 55, og tegnet et mørkt bilde av egen aldringsprosess.

Simone de Beauvoir (1908-1986) er i første rekke kjent for sin epokegjørende bok «Det annet kjønn», et referanseverk for feminismen. Hun var Jean Paul Sartres livspartner. Sammen var de eksistensialismens ansikt utad, en rolle de fylte med bravur. Simone de Beauvoir skrev også en lang rekke romaner, og dessuten et erindringsverk i tre deler. Hennes 700 sider lange essay «Alderdommen» ble lansert i Frankrike i 1970, så dette er ingen ny bok, men likevel et verk av betydning og interesse. Simone de Beauvoir var selv på vei inn i alderdommen da hun denne boken, som levner ingen tvil om at hun betraktet den siste delen av livet som lite attråverdig. Som hun skriver et sted i essayet: «Døden er skjebne, men alderdommen er en parodi på livet». Og for å unngå å havne i parodien var eneste løsning å forfølge sine livsprosjekter i den grad man var i stand til det av helsemessige og andre årsaker.

Simone de Beauvoir bygger sin bok på et enormt materiale, på imponerende kunnskap og lesning. Hun lister opp forskningsrapporter, skriver om de gamles situasjon i fortidens samfunn, sammenligner de eldres situasjon i de forskjellige europeiske land, og overvelder leseren med en strøm av anekdoter om berømte menn og kvinners mer eller mindre edruelige ord om egen bedrøvelighet i eldre år. Spesielt denne delen av det lange essayet byr på delvis lystelig og delvis svært trist lesning.

Det sier seg selv at en bok av denne typen har mistet mye av sin aktualitet - rett og slett fordi det har skjedd så store forandringer både innen pensjonsordninger, helsevesen og leveforhold siden 1950 og 1960-tallet, som i stor grad er Simone de Beauvoirs referansemateriale når hun skriver om situasjonen for de eldre i samfunnet.

Likevel er også dette svært interessant lesning, særlig i kapitlene der hun beskriver de enkelte vestlige land, og trekker fram særlig de skandinaviske landene som gode eksempler. Hun hevder at politikerne i Norge, Sverige og Danmark tidlig forsto betydningen av anstendige pensjonsordninger for sin befolkning. Mens hun tidvis hudfletter sitt eget hjemland Frankrike, og kommer med hjerteskjærende eksempler på hvordan gamle mennesker ble behandlet, ikke bare av sine egne familier, men etterhvert også av det offentlige. Simone de Beauvoirs politiske ståsted, på venstrefløyen, med klart klassestandpunkt, farger naturligvis verket som helhet. Det er aldri tvil om på hvilken side hun har sine sympatier.

Velger man å se på «Alderdommen» fra et historisk, filosofisk og litterært ståsted byr essayet på både underholdende og skarpe, tidvis nådeløse refleksjoner over den siste fasen i livet. Simone de Beauvoir var kritisk og sannhetssøkende i alt hun skrev, og det er lite sukker på de pillene hun serverer leseren her. Simone de Beauvoir kjente sine klassikere, de litterære og de filososfiske. Men i «Alderdommen» står de ikke fram med sin intellektuelle og kreative kapasitet, men derimot som ynkelige og rasende gamle menn og kvinner. Michelangelo siteres på dette: «Ansiktet mitt ligner et fugleskremsel. I et av ørene mine løper en edderkopp, i det andre synger en gresshoppe hele natta». Og slik fortsetter det med en lang rad anekdoter, dagboksnotater og små fortellinger. Yeats som fikk Nobelprisen som 57-åring var ikke bare bitter på alderdommens, men direkte rasende over å bli gammel. Det samme gjaldt en lang rekke kjente menn og kvinner, som alle hatet å se seg selv i speilet. Som politikeren Chateaubriand, som også hatet sin alderdom: «Alderdommen er et skipbrudd», skrev han.

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

Simone de Beauvoir fikk mye kritikk i sin samtid for «Alderdommen», det ble hevdet at hun var altfor pessimistisk i sine vurderinger og beskrivelser. Selv mente hun at det viktigste for henne var å hente fram sannheten, selv når den var ubehagelig. «Alderdommen» slik den framstår nå er imponerende i sin kompleksitet, i sine utallige referanser og henvisninger, ja i den utrolige mengde kunnskap og historier den bringer til torgs. Samtidig føles den delvis utdatert, men har likevel tyngde i kraft av Simone de Beauvoirs skarpe og kloke stemme. Dessuten er det deilig å lese en bok om alderdommen som så til de grader fnyser av alle lettvinte påstander om alderdommens muligheter og gleder.

Annlaug Bjørsnes har skrevet et opplysende og solid etterord i boka.