Annonse

Dette er årets beste bøker i 2017

Hver dag i advent gir vi deg et godt boktips fra året som er i ferd med å ebbe ut.

Annonse
Bøker

Luke 14:

bt

Asbjørn Bakke: «Erik Bye»  (Aschehoug):

En ruvende skikkelse har fått den biografien han fortjente: 500 sider Erik Bye-bok vil ligge under mange juletrær i år, og det vil neppe skuffe de som husker Erik Bye – som vel gjelder vel omtrent alle norske boklesere over 40 år. Aftenposten-journalist Asbjørn Bakke (tidligere Arbeiderbladet/Nye Takter) har gjort et omfattende biografisk arbeid, ved å oppsøke en rekke nye skriftlige og muntlige kilder, for å tegne et utfyllende og sammensatt bilde av den første store multimediepersonligheten i det moderne Norge.

«Boka blir også en skildring av Norge gjennom forrige århundre, fram mot et moderne og oljerikt post-industrielt mediesamfunn, skildret, påvirket og refset av Erik Bye», skrev Dagsavisens anmelder, som til tross for enkelte innvendinger konstaterte: «et godt stykke biografisk arbeid».

Les anmeldelse «Erik Bye»
Les intervju med Asbjørn Bakke

Luke 13:

zrg

«Elefanten som forsvant og andre noveller» av Haruki Murakami, versatt fra japansk av Ika Kaminka og Magne Tørring (Pax):

Intet bokår uten en dose Haruki Murakami. Denne novellesamlingen som kom på norsk i år ble skrevet i årene 1980 til 1990 og er altså ikke blant hans ferskeste. Det er i seg selv grunn nok til å lese dem – for å få bekreftet at han har vært uimotståelig ganske lenge. Samtlige sytten historier er gjenkjennelige i tematikk, karakterer og stil. Tvetydigheten, de absurde innfallene og de surrealistiske elementene er på plass. Det samme er hans ensomme, litt famlende og lite ambisiøse karakterer, og den dempede humoren. Heller ikke skjer det så veldig mye i disse novellene, det er flest hverdager. Men Haruki Murakami er en mester i å flerre opp det trivielle i plutselige glimt, og lar oss se inn i noe annet vi ikke vet hva er.

Les anmeldelse av «Elefanten som forsvant og andre noveller»
... og snart kommer en ny roman på norsk...

Luke 12:

linda

«Velkommen til Amerika» av Linda Boström Knausgård (Oktober), oversatt av Monica Aasprong:

Linda Boström Knausgård er verdt et tettere bekjentskap, og årets bok «Velkommen til Amerika» åpenbarer hennes litterære kvaliteter. Det handler om ensomhet, isolasjon og angst. Ellen er et barn som har sluttet å snakke, et skadet barn som altfor lenge har tatt på seg de voksnes problemer. Den barnlige fortellervinkelen er gjennomført med imponerende virkning gjennom hele romanen. Styrken i boka ligger nettopp i dette grepet, som skaper ubehagelig nærhet til barnet og distanse til det analyserende voksenblikket. Slik trer også de voksnes hjelpeløshet tydelig fram.

Nevnes må også Linda Boström Knausgårds poetiske og presise språk.

Les anmeldelse av «Velkommen til Amerika»

Luke 11:

INNB

«Jente med dødningehode» av Mona Høvring (Oktober):

Mona Høvrings lekne og fabulerende prosa passer som hånd i hanske til disse skrivestykkene som flyter mellom  dikt og fortelling. Temaet er oppvekst og pubertet, lengsel og håp. Forfatteren spiller på kontraster og motsetninger og tar leseren med på en språklig oppdagelsesreise som ikke bare gir nye innsikter, men også byr på utsyn til overraskende språklige landskaper. Den språkbeherskelsen Mona Høvrig viser i denne boka kom også klart til uttrykk i «Camillas lange netter» fra 2013, en bok hun ble innstilt til Nordisk råds pris for.

«Jente med dødningehode» er et vitalt stykke litteratur som byr på både glede, håp og en dose raseri.

Les anmeldelse av «Jente med dødningehode»

Luke 10:

«Gå aldri fra meg» av Kazuo Ishiguro (Cappelen Damm), oversatt av Kari og Kjell Risvik:

Årets vinner av Nobelprisen i litteratur kom som en solid overraskelse på de fleste som jobber med litteratur. Kazuo Ishiguro er født i Japan av japanske foreldre, men vokste opp i Storbritannia, og har viet forfatterskapet til å beskrive særbritiske skikker og fenomener. Riktig nok har han ligget på tippelistene, men sjelden øverst, og ikke den siste tida. Tildelingen er likevel gledelig, i hvert fall om man kun ser til hans to sterkeste romaner, «Resten av dagen» og «Gå aldri fra meg». Førstnevnte er en klassisk herskapshusroman, sistnevnte en dystopisk kostskoleroman. Disse er nå kommet i nye pocketbokopplag, på norsk og engelsk.
 
«Gå aldri fra meg», på engelsk «Never Let Me Go» starter tilforlatelig med at bokas forteller, trettienårige Kathy H, introduserer seg som «omsorgsperson» for donorer på en slags klinikk. Hun liker arbeidet, men tenker mye mindre på framtidig karriere enn hun mimrer om fortida, oppveksten på en strikt kostskole i en godslignende bygning. Særlig tenker hun på vennene Tommy og Ruth, som hun også bodde sammen med da de som tenåringer flyttet fra kostskolen. De tre veksler mellom vennskap og nærhet, fiendskap og forelskelse.

Alt virker vanlig, gjenkjennelig fra andre filmer, bøker og tv-serier fra det særbritiske utdanningssystemet. Men så kommer tvilen snikende, etterfulgt av bekreftelsen på at noe er rart. Hvorfor har ingen av barna familie? Og hva er poenget med dette voldsomme fokuset på kunst, sport og sunn livsstil ved skolen?
 
«Gå aldri fra meg» er rystende lesning, som vekker mange tanker rundt hva det vil si å være menneske. Hvorfor, skal ikke røpes her, for denne boka nytes aller best for den som ikke på forhånd vet så mye om det som skal skje. En moderne klassiker er den definitivt uansett, velskrevet og smart, der den ulmende spenningen dominerer over høylydt action – og gjør desto større inntrykk.
 
Les også: Dagsavisens anmelder Turid Larsen var imidlertid uenig i at dette er god litteratur da boka kom i 2006
 

Luke 9:

«Penelope er syk» av Ole Robert Sunde (Gyldendal):

Hvem skulle trodd at Ole Robert Sunde med sin hang til oppvisning i ordartisteri, skulle komme til å levere en så smertelig rørende roman som «Penelope er syk». Men det har han altså gjort. Ikke at leseren sitter og hulker mens bladene vendes, nei snarere distraheres man i det uendelige mens fortelleren beveger seg oppover Thereses gate for å kjøpe sushi til sin syke kone. Det er ingen grenser for hva som opptar denne mannen på innkjøpsrunde. Ikke en maur kan i stillhet krype over brosteinen uten å bli iakttatt og kommentert av dette menneske på vandring. Distraksjonen som metode, eller kanskje som overlevelse. Sorgen over den syke vibrerer gjennom hele teksten, et lunende, tildekkende teppe. Øyeblikksvis løftes en flik og leseren aner at denne fortelleren hele tiden snakker om noe annet enn det som virkelig opptar ham.

Les Dagsavisens anmeldelse

Luke 8:

Tordis

«Det hvite badehuset» av Thorvald Steen (Oktober):
 
Noe av det beste levert i år på det biografiske feltet. Thorvald Steen viser opp alle sine kvaliteter: Den stramme, knappe og usentimentale stilen myket opp med tørrvittighet og en sorgfull undertone. Det handler om angsten for avviket, skammen over å være annerledes, og den trykkende tausheten som kan ødelegge en hel familie. Romanen byr også på god gammeldags spenning. Fortelleren mottar en mystisk telefon fra en kusine han ikke visste at han hadde, og dermed ruller det hele i gang. Tiden er kommet for den store avsløringen, den endelige forklaringen på sykdommen som rammet ham tidlig i livet, og som nå seint i livet har sendt ham i rullestolen når han skal ut i byen.
en roman som berører og avslører.

Turid Larsen

Les intervju med Thorvald Steen
Les anmeldelse av Det hvite badehuset»

Luke 7:

keeper

«Keeperen og havet» av Maria Parr (Samlaget):

Full fart og maks selvtillit i den sjarmerende oppfølgeren til Maria Parrs debutbok, «Vaffelhjarte», som også er blitt TV-serie. Nå tolvårige Trille og Lena er fremdeles bestevenner. Men da nederlandske Birgitte kommer flyttende til bygda, merker Trille til sin forundring at han blir litt ekstra interessert i den nye jenta. Det synes ikke Lena stort om. Hun har dessuten problemer på fotballaget, der den nye treneren tror hun er dårligere enn guttene hun alltid har spilt sammen med.

«Keeperen og havet» viser igjen hvilken ekstremt sterk barnebokforfatter Maria Parr er. Her er akkurat passe porsjoner spenning, dramatikk, usikkerhet og trygghet, i helt perfekt blanding. Husstandens niårige test-leser digget Trilles heroiske redningsaksjon til sjøs, den voksne anmelderen måtte rett og slett tørke noen tårer over livets opp- og nedturer etter en særs spennende runde med julebukk ute i storm med orkan styrke.

Her er humor og driv, varme og sjarm, i en bok som passer like godt til høytlesning som stillelesning. At Maria Parr dessuten fikk årets Bragepris i klassen for beste barnebok for «Keeperen og havet», er ingen overraskelse. Også voksne vil ha glede av denne boka.

Les anmeldelse av «Keeperen og havet».
Les intervju med Maria Parr.

Luke 6:

tante

6 «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar (Gyldendal):

Årets kanskje aller sterkeste romandebut har alt: Relevans, humor, nerve, interessante hovedpersoner, spennende men samtidig realistisk handling, og svært høy litterær kvalitet.

Mo og Jamal vokser opp på Stovner på 2000-tallet. Nå er begge rekruttert til et forskingsprosjekt om innvandrerungdoms liv, hvor de skal rapportere jevnlig til en forsker. Skolelyset Mo sender velformulerte og informative rapporter på epost, skoletaperen Jamal spiller inn muntlige innlegg på bånd. Mo jobber hardt på videregående. Universitetet skal bli hans billett til et godt liv, er planen. Foreldrene støtter ham maks. Jamal har en psykisk syk mor, ingen far, men mye ansvar for lillebroren. Han fikser ikke skolen, vil heller jobbe. Men med hva, når man mangler både utdanning, ferdigheter og kontakter?

Zeshan Shakar viser tydelig fram hvilke hindre som ligger i veien for det storsamfunnet ynder å kalle «vellykket integrering», med eller uten støtte hjemmefra. Terroren 11. september 2001 endrer mye. Plutselig blir utenforskapet større, og med det frustrasjonen, sinnet. De to unge mennenes stier krysses, men er hele tida så forskjellige at det helt tydelig blir ekstremt absurd å bruke noen av dem som eksempel på hvordan «dere innvandrere» egentlig er. Likevel skjer det, igjen og igjen.  

Det virkelig imponerende med «Tante Ulrikkes vei» er imidlertid hvor gjennomført godt den er skrevet. Måten de to unge mennene formulerer seg sier utrolig mye, om status og tilhørighet, og om «vellykkethet». Jamals kebabnorsk, hans sviktende grammatikk og dårlige ordforråd sier mer enn hundre rapporter. Så også Mos veslevoksent saklige, meget korrekte norsk, hans valg om å snakke «som folka på NRK» i stedet for gatespråk. Det handler om klasse, økonomi, ressurser, men uten å stave det ut.

«Tante Ulrikkes vei» gir dessuten et nydelig tidsbilde av Oslo på tidlig 2000-tall. Denne boka bør ligge under mange hovedstadsboeres trær denne jula!
 Les også intervju med Zeshan Shakar her.

Luke 5:

Elstad

«Jeg nekter å tenke» av Lotta Elstad (Flamme forlag):

Morsomme romaner om selvbestemt abort og frilansliv har det ikke vært for mange av i den norske bokjungelen. Men Lotta Elstad leverer! Hun skriver om Hedda, 33 år, som egentlig er singel men tilfeldigvis er blitt gravid. Det var ikke planen. Nå vil hun ha abort, raskest mulig. Det vil ikke helsesystemet gi henne, for der er det innført obligatorisk tenkepause før abort innvilges.

Mye komikk følger. Hedda vikler seg inn i et slags forhold, til en ikke spesielt faderlig type. Jobber, men som underbetalt frilanser. Surrer generelt mye rundt, og sjarmerer og frustrerer leseren i prosessen.
Men alt ender godt til slutt, i en bok som sukrer det politiske budskapet nok til at det sklir lett ned, uten å vanne det ut. Stopp, det er fremdeles min kropp!

Les anmeldelse av «Jeg nekter å tenke»
Les intervju med Lotta Elstad

Luke 4:

Allmenn teori om glemsel

«Allmenn teori om glemsel» av José Eduardo Agalusa (Bokvennen forlag), oversatt av Christian Rugstad:

Når leste du sist en bok fra Angola? Attpå til en morsom, nesten litt magisk bok? Svaret mitt før denne diamanten var «aldri». Hovedpersonen er portugisiske Ludo, som fulgte med søsteren til Angola da søstera gifta seg. Idet borgerkrig bryter ut, forsvinner både søstera og svogeren, og Ludo forskanser seg i leiligheten. Der lever hun av duer hun fanger og grønnsaker hun dyrker, på trygg avstand fra verden og folkene i den.

Samtidig blir leseren kjent med et interessant galleri bipersoner, som på ulike vis viser seg å ha forbindelse til Ludo. Dette er en fortelling om frykt og lengsel, om hva krig gjør med mennesker. Men den er overraskende leken, til og med morsom, en fortelling som også peker på hvordan fortellinger, rykter og myter oppstår, og viser fram ulike måter å sno seg elegant gjennom systemet, ofte mot alle odds.

Les anmeldelse «Allmenn teori om glemsel»

Luke 3:

The Power

«The Power» av Naomi Alderman (Viking/Penguin Press):

Hva skjer når jenter får det fysiske maktovertaket på menn? Blir verden da harmonisk og fredfylt, uten overgrep, vold eller kjønnskamp? Engelske Naomi Aldermans svar er et rungende nei. For romanen «The Power» fikk hun årets Women’s Prize for Fiction for engelskspråklig litteratur. Den er et spennende og smart stykke fabelprosa, perfekt for alle som likte Margaret Atwoods «The Handmaid’s Tale».

I samfunnet Alderman skildrer, begynner unge kvinner verden over plutselig å få en form for elektrisk kraft som kan kanaliseres ut gjennom hendene og lett avvæpne en mann. Det snur opp ned på livene til alle hovedpersonene: en sterk britisk forbryterdatter som slår seg sammen med en amerikansk barnehjemsjente som blir sektleder, en ambisiøs politiker makt som sliter som tenåringsmor, og en ung nigeriansk mann med journalistambisjoner. Underveis kles tradisjonelle maktstrukturer nakne, i hovedhandingen og den genderbendende rammefortellingen.

Underholdende og tankevekkende, lettlest selv om boka foreløpig fins bare på engelsk. De som heller vil vente på den norske utgaven, kan glede seg over at den kommer på Forlaget Press i mars.

Les anmeldelse av «The Power»

Luke 2

Ferrante

«Svikne dagar» og «Den dunkle dottera» av Elena Ferrante (Samlaget), oversatt av Kristin Sørsdal:

Virker det litt for overveldende å starte på de fire tjukke, tett befolkede bindene i Ferrantes Napoli-kvartett? Eller elsket du Napoli-bøkene, men ønsker mer? De to frittstående romanene «Svikne dagar» og «Den dunkle dottera» er uansett svaret.

Førstnevnte starter idet en kvinne er blitt forlatt av sin ektemann gjennom flere år. Først nekter hun å tro det. Så blir hun fortvilet. Så sint. Bruddets mange faser skildres med desperat intensitet. Her er sorg og raseri, lyder og særlig lukter, og kloke tanker rundt kropp, språk og ensomhet. En skarp konfektbit av en roman.

«Den dunkle dottera» er roligere, men like interessant. En voksen kvinne nyter livet alene etter at mann og barn har flyttet ut. Likevel dras hun mot en annen, yngre kvinne, og dennes datter. Hvorfor? Ferrante skriver medrivende om å være mor, datter, kone, kvinne. Hadde det ikke vært for at hun skriver under pseudonym, burde hun være en klar kandidat til Nobelprisen.

Les også: Ferrante går til TV
Les anmeldelse av «Svikne dagar»
Les anmeldelse av «Den dunkle dottera»

Les også: Nobelprisen bør til Ferrante


Luke 1:

Olaug

«Tung tids tale» av Olaug Nilssen (Samlaget):

En fulltreffer av en roman, som kjennes i magen lenge etter lesning. For hva om du fødte en sønn som fra starten av virket helt normal, til og med ekstra smart, men som sluttet å utvikle seg fra treårsalderen og utover? Det skjedde forfatter Olaug Nilssen, som har brukt erfaringen til å skrive en knallsterk, rørende kjærlighetsfortelling om og til sin sønn som har autisme. Det handler om tvil og sorg, og om den utmattende kampen mot det som liksom skal være et hjelpesystem. Men også om kjærlighet, om glimt av lykke og enorm kampstyrke. Årets brageprisvinner i klassen for skjønnlitteratur er lettlest og tilgjengelig, men holder svært høy litterær – og menneskelig – kvalitet.

Les anmeldelsen her!

Les også intervju med forfatter Olaug Nilssen

Annonse