Kultur

Det frydefulle alvor

Essaysamlingen viser en forfatter som spiller på et stort register.

Dagsavisen anmelder

ESSAY

Vigdis Hjorth

«Fryd og fare

Essay om diktning 
og eksistens»

Cappelen Damm

Vigdis Hjorth skriver forførende lett, i sine romaner. Så lett at de dypere lag og de eksistensielle dilemmaer som alltid ligger implisitt i teksten tidvis kan bli mindre tydelige. Nå har hun skrevet en samling essays, noen av dem publisert i tidsskrifter og aviser, men de fleste er nyskrevne. Tittelen «Fryd og fare» mer enn antyder Hjorths forhold til skriften og litteraturen. Her skriver hun med autoritet og humor om nettopp det livsens alvor som språket skal være bærer av. Sånn sett byr boka på et klargjørende blikk inn i forfatterverkstedet.

I disse skriftstykkene byr forfatteren ikke bare på seg selv, men først og sist på døde og levende forfatterkolleger som har inspirert, utfordret og berørt henne. Og det er en imponerende samling klassikere Vigdis Hjorth har på sin intime venneliste. Ikke bare den gamle kommunisten Bertolt Brecht, men også filosofen Søren Kierkegaard, Virginia Woolf og danske Tove Ditlevsen. Og Hamsun, naturligvis.

Kanskje litt skuffende at Vigdis Hjorth ikke blar opp noen mer originale og kanskje mer ukjente navn. Men så kan det straks nevnes at forfatteren skriver lekende lett og innsiktsfullt og tidvis med nye vinklinger om «gamle» navn som vi synes å ha lest av og om til det bedøvende. Vigdis Hjorth vekker dem opp.

Bertolt Brecht eksempelvis, en mann som lenge, rent litterært har levd på sidelinja. Har han dukket opp har det som regel dreid seg om hans mange kvinnehistorier, eller andre mindre flatterende omstendigheter. Vigdis Hjorth tørker grundig støv av både ham og danske Tove Ditlevsen. Også hun en forfatter som lenge har ligget gjemt og hermetisert.

Men hvorfor Bertolt Brecht? Jo fordi Brecht formådde noe som ville frydet forfatteren Vigdis Hjorth: Å få makta til å skjelve i skjørtene! I et anfall av beskjedenhet skriver forfatteren at det for hennes vedkommende er langt igjen, «men av Brecht lærer jeg utholdenhet og listighet..»

Kanskje ikke så underlig at den opprørske og engasjerte Vigdis Hjorth lener seg mot denne dikteren som fokuserte så sterkt på mennesket som medmenneske og samfunnsmedlem. I alle fall forfriskende å lese et så engasjert essay om en dikter som alltid satte saken i sentrum.

Vigdis Hjorth berører kanskje leseren ytterligere i sin omtale av den for lengst avdøde danske forfatteren Tove Ditlevsen. Hun tok livet av seg i 1976. Et varslet selvmord, omtalt blant annet i publiserte intervjuer. Denne forfatteren betyr noe helt spesielt for Vigdis Hjorth fordi hun leste Ditlevsens selvbiografiske bøker «Erindringer Barndom» og «Barndommens gade» som ganske ung. De gjorde sterkt inntrykk i kraft av sin hensynsløse ærlighet. Tove Ditlevsen var aldri redd for å by på seg selv. Det har heller ikke Vigdis Hjorth vært, om enn mer kamuflert i sine bøker. Hun skriver da også at møtet med Tove Ditlevsen kan ha hatt betydning for at hun selv «uredd og naivt» kastet seg ut i offentligheten.

Også en annen kvinnelig forfatter har hatt stor betydning for Vigdis Hjorth, som for så mange andre. Omtalen av Virginia Woolf avslutter boka, naturlig nok. For av Virginia Woolf lærte Vigdis Hjorth at «hele repertoaret av ubehagelige og foraktfulle følelser kan brukes i kunstens tjeneste. Men de må aldri råde grunnen alene». Vigdis Hjorth insisterer på at Virginia Woolf er både freidig, farlig og frekk. Egenskaper som ikke alltid er understreket i omtaler av denne begavede forfatteren.

Hjorth skriver også lett og ledig og med humor om filosofen Søren Kierkegaard, som har hatt stor betydning for forfatteren Vigdis Hjorth og hennes interesse for å bruke skriften som erkjennelsesverktøy. Og naturligvis skriver hun om begeistringen for filosofens originale og billedrike språk. Og det kan knapt overraske at også Knut Hamsun tilhører Vigdis Hjorths nære litterære omgangskrets. Hun hevder at Hamsun forholder seg til språket som en spiseforstyrret til mat. Det er originalt og skarpt vurdert.

Vurderingene og omtalene av forfattere og forfatterskape veksler med mer personlige essays. Vigdis Hjorth forteller svært underholdende om en gruppereise til Cuba, der hun er guide, men hele tida forsøker å gjemme seg bort for å få lest polske Witold Gombrowicz, og hun forteller om «Driften mot skriften» som omhandler hennes egen roman «Tredje person flertall». I tillegg får leseren et både frimodig og underholdende intervju med Dag Solstad, med Vigdis Hjorth i rollen som kompetent og innsiktsfull intervjuer.

Essaysamlingen gir et godt innblikk i Vigdis Hjorths mange pasjonerte litterære forhold. De viser en forfatter som spiller på et stort register, der erotikken på ingen måte er enerådende, men en av mange menneskelige felter som kan brukes for å belyse livsvilkårene og forstå mer av seg selv.