Kultur

Denne ikke bare sjarmerende mannen

Årets mest imøtesette selvbiografi i popmusikken kommer fra Morrissey. Som på godt og vondt innfrir forventningene når han forteller fra sitt besværlige liv i rampelyset.

Dagsavisen anmelder

SELVBIOGRAFI

Morrissey

«Autobiography»

Penguin Classics

Selv valgte Morrissey å markere utgivelsen med én eneste personlig opptreden - en boksignering i Göteborg i går, der køene strakte seg rundt flere kvartaler med fans fra hele Europa. Han insisterte på at selvbiografien hans skulle komme ut på forlagets avdeling Penguin Classics. Som ellers bare presenterer gamle klassikere, som Jane Austen, Mark Twain og Charles Dickens. De første kapitlene til Morrissey er skrevet i en dickensk stil, med sosiale utfordringer, strengt skolevesen og harde realiteter på alle kanter. «Barndommen min er gater etter gater etter gater etter gater», skriver Morrissey helt til å begynne med. Bedre kan vel ikke starten bli for en popsanger med behov for gatetroverdighet.

Stephen Patrick Morrissey var sanger i The Smiths på 80-tallet, og siden soloartist med enda større suksess. En skarp formidler av livets vondeste sider, men i årenes løp også en stadig gretnere gammel gubbe. Som håpefull litterær klassiker er Morrissey på sitt beste når han beskriver barndommens Manchester. Og hvordan musikken tok over livet hans. «De magiske egenskapene til innspilt musikk hadde fanget meg siden 1965. Sanger forandret alt, og muliggjorde uttrykk som ellers ikke hadde noen vei ut», forteller han. Han bestemte seg for at bare sanger kan fortelle oss hvorfor livet blir som det blir. «You’ve Lost That Loving Feeling» med Righteous Brothers ble en åpenbaring for ham, der det var vakkert å høre på et menneske uten håp i livet.

Morrissey forteller om platene sine: «Disse små svarte tingestene var de første som var bare mine, mitt valg, betalt for mine egne penger, uttrykk for min stahet». Han hadde et barns fordomsfrie forhold til platene. «Come And Stay With Me» med Marianne Faithfull var den første han gråt seg til å få. I 1967 kjøpte Morrissey singler med Alan Price, New Vaudeville Band, The Four Tops og Plastic Penny. Året etter var det Love Affair, Foundations og Small Faces, og i 1969 falt han for Tommy Körbergs eurovisjonsslager «Judy, min vän». Men da David Bowie sang «Starman» på TV i 1972 døde barnet i ham. I britisk popmusikk kunne alt nå skje. «Alt annet var sakte, forutsigbart og forutbestemt». Her kommer Roxy Music, Mott The Hoople, og amerikanske New York Dolls. Sistnevnte gir ham, helt utilsiktet, en leksjon i seksuell legning. Og Patti Smiths «Horses» bekrefter hele hans oppfatning av musikkens kraft. «Musikken er det eneste stedet der du kan vise fram deg selv, som den du virkelig er, siden ingenting i det virkelige livet oppmuntrer deg til sånt», synes han.

Selv skulle han komme til å lage sanger som «Heaven Knows I‘m Miserable Now», «Girlfriend in A Coma» og «Panic». En kveld på byen i Manchester under punkkrigen prøvde Morrissey å imponere gitaristen Billy Duffy (senere i The Cult) med at han selv var sanger. De startet band, men Duffy gikk fort videre til større oppgaver. Han fortalte Morrissey om en gitarist som het Johnny Marr. Morrissey foreslo at de kalte seg The Smiths, fordi de ikke kom på noe annet. Navnet mangler alle umiddelbare assosiasjoner, og representerer alle tenkelige stilarter i musikk. Men selv om livet til Morrissey var fullt av eksistensiell smerte var ikke alt bare sorgen. Sent på 80-tallet gikk han på konsert med a-ha, som han likte veldig godt. Han ble skremt av lyden av skrikende jenter, men møtte dem bak scenen etterpå, «friske, atletiske, og naturlig anstendige med sin blomstrende norske skikkelighet». Morrissey innser at ikke all god sang kommer fra smerte. Han forteller at han senere startet en konsert i Oslo med noen strofer av a-ha, men dette var vel egentlig på Quartfestivalen?

De gode språklige grepene til Morrissey forsvinner litt når boka går inn sin andre fase, om årene med The Smiths. Nå tar det mer forretningsmessige over, i dobbelt forstand. Den gretne gamle gubben kommer først fram i beskrivelsen av plateselskapet Rough Trade, som Morrissey feilaktig beskriver som helt uvesentlig fram til The Smiths’ ankomst. The Smiths ble angivelig bevisst holdt tilbake av musikkbransjen, som trodde gruppa ville forsvinne bare de ble ignorert lenge nok. Det er ingen ende på forklaringene hans på hvorfor albumene bare ble nr. 2 på salgslistene, mens singlene endte enda lenger ned. Suksessen i USA uteble også, gruppa ble aldri spilt på radio, før en bevæpnet mann brøt seg inn på en radiostasjon og krevet å få høre en sang av The Smiths. Den første som gjorde en innsats for å få dem fram, mener en ironisk Morrissey.

Fase tre, om årene som soloartist, er også skjemmet av en endeløs rekke historier om nye plateselskapers elendige behandling av utgivelsene hans, til tross for stadig større suksess over hele verden. Mer interessant er fortellingen om da han ble kalt inn til det britiske sikkerhetspolitiet, som ville vite om sangen «Margaret On The Guillotine» var en konkret drapstrussel mot statsministeren. Etter å ha signert en autograf for «naboen» til en av agentene fikk han gå.

Jo lenger vi kommer ut i solokarrieren, jo mer ligner «Autobiography» på en turnédagbok. Riktignok med mange interessante opptrinn. Fortellingen fra soloårene kommer også til å handle enda mer om The Smiths, på grunn av rettssaken der trommeslager Mike Joyce saksøkte Morrissey og Marr over ubetalte honorarer. Joyce vant, og dommeren kalte Morrissey «utspekulert, uærlig og upålitelig». Nå tar han igjen så det holder, over altfor mange sider, og trekker selv paralleller til Charles Dickens, og rettssakene i «Bleak House».

Morrisseys selvbiografi har ingen kapitler, og stopper bare for avbrudd av bilder her og der. Jeg må innrømme at boka for min del ble lest litt for fort i går. Den kan godt leses igjen, selv om den kanskje ikke helt når opp til klassikerne Morrissey så gjerne vil stå ved siden av. På tross av alle sine uoverensstemmelser med omgivelsene konkluderer Morrissey med at han ikke er mer ulykkelig enn alle andre, siden vi alle er «forbannet av tilværelsens store tristhet». Og likevel, så sterk er overtalelsesevnen hans at man får lyst til å ødelegge helgen med å fordype seg i sangene hans igjen.