ROMAN
Jussi Adler-Olsen
«Selfies»
Aschehoug
Oversatt av Erik Krogstad
I seks bøker har Carl Mørck og hans Avdeling Qs briljert med sine spektakulære oppklaringer av gamle saker deres kolleger måtte gi opp. Nå kommer det som en overraskelse at politiledelsen truer med å legge dem ned, på grunn av for lav oppklaringsprosent. Et slitsomt element i kriminalromaner dette, når etterforskere som har imponert igjen og igjen enda en gang må berettige sin eksistens. Det viser seg veldig fort at en bokføringsfeil ligger til grunn, og så blir det heldigvis ikke mer av dette, som likevel bruker som et salgsargument for boka.
Begrepet «Selfies» spiller denne gangen i liten grad på fotografier. Tittelen kan tolkes som en beskrivelse av et galleri av mennesker som er svært opptatt av seg selv. Vi møter tre unge sosialklienter, trygdemisbrukere må det være lov å kalle dem i denne sammenhengen, en fargerik gjeng som dessverre har kommet skjevt ut i livet, og aldri har lært hva det vil si å ta vare på andre enn seg selv. Forståelig nok, slik bakgrunnen deres trekkes generasjoner tilbake, i et av tilfellene til en brutal gammel nazist. Vi hadde gjerne sett at det gikk litt bedre med disse jentene både først og sist, men nå møter de sitt over …, nei undermenneske. En saksarbeider på sosialkontoret, som ikke har tenkt å finne seg i at verken hun selv eller samfunnet blir behandlet på denne måten. Hun ordner opp på sin eget, minst like urettferdige, amoralske og egentlig helt usannsynlige vis. «Hold hun virkelig på å bli gal, slik hun hadde tenkt noen ganger? Det kunne nesten virke sånn». Forfatterens egne ord.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Disse damene driver langt på vei boka helt på egen hånd. Med så mange elleville opp- og nedturer at handlingen bare mangler et drap i Rutschebanen i Tivoli for å være svimlende fullbyrdet. Realismen i dette glemmes fort. «Noe slikt hadde han aldri vært borti i sin tid som politimann, det var så utrolig merkelig alt sammen», tenker Carl Mørck på et tidspunkt. De mange utrolige opptrinnene i denne romanen er så drøye at handlingen går over i en befriende parodisk tilstand. Det kan ikke være meningen at vi skal ta oppførselen til hovedpersonene på alvor. Forrige bok i serien, «Den grenseløse», var overdrevet karikert, på grensen til tøvete. Her er tøvet, med alle de grenseløse karakterene, satt i et langt bedre, nærmest galgenhumoristisk system.
Arbeidet til Carl Mørck og hans syriske våpendrager Assad kommer litt i bakgrunnen denne gangen, selv om de til slutt har oppklart så mange gamle saker i forbifarten at vi kommer ut av tellingen. De er aller mest opptatt av tilstanden til sin kollega Rose. Selv om hun for det meste er forsvunnet, er det hun som spiller hovedrollen denne gangen. Vi får vite mer om hennes vanskelige bakgrunn, hvorfor det som lenge fortonet seg som eksentriske trekk nå fører til et fullstendig sammenbrudd. Hennes skjebne kommer etter hvert også til å gå i ett med resten av handlingen, først og fremst på grunn av en tilfeldighet som selv etter krimroman-standard er helt i øverste klasse.
Carl Mørck er som vanlig en litt uklar figur, med sine små og store private utfordringer, den skadeskutte kollegaen han har tatt hjem til seg, sønnen med kjærlighetssorg, og ikke minst en tidligere kjæreste som han gjerne skulle sett som nåværende. I alle aspektene er det utvikling på gang, men dette er så lite vektlagt at vi synes det kan være det samme med hele fyren. I neste bok er det visst den uutgrunnelige Assad vi skal bli nærmere kjent med. Grunn til å glede seg for venner av serien.