ROMAN
Aasne Linnestå
«Opphold»
Aschehoug
Sommerferien er over. I ukevis har trebarnsfaren dratt sine to døtre og yngste attpåklatt av en sønn rundt i Norge. På ferie, men også flukt. Uten kona, forfatteren. Før han dro, var forholdet mildt sagt vanskelig, og kommunikasjonen håpløs. Nå er ferien omme, familien tilbake i hjemmet, og forfatterkona og trebarnsmora Sylvia forsvunnet.
Hva gjør man så? Hovedpersonen og jeg-fortelleren i Aasne Linnestås roman, «Opphold», avventer situasjonen. Han er vant til at kona plutselig forsvinner. Hun pleier å vende tilbake. Dessuten er han sliten. Det er ikke bare lett å leve tett opptil en kunstnersjel. Ikke for en ordinær, hverdagslig realist, en allmenpraktiserende lege, som ham selv. Han prøver å skjerme ungene. De er ikke så trygge på mora som de kanskje burde. «Opphold» viser fint og realistisk fram tenåringenes usikre avstandstagen fra voksne de føler svikter, deres elsk-hat-forhold til eget opphav.
«Opphold» kan leses som en reaksjon på dyrkingen av kunstnere som Knausgård. Linnestås forrige roman, «Hagesang», ble fortalt fra Sylvias vinkel. Her handler det om dem som blir igjen når kunstneren går helt opp i sin gjerning. Om hverdagsmenneskene, de som skal få ting til å fungere på hjemmebane. Romanen viser hvordan barn fungerer som anker i et forhold, på godt og vondt. De kan skape fellesskap og retning for tosomheten, men er også en klamp om foten, noe som hindrer frie svev. Hvor mye voksen villskap er det egentlig plass til i en barnefamilie?
Pardynamikk er et viktig stikkord her. «Opphold» viser fram noe av det private i et forhold. Ikke det som handler om sex, nødvendigvis, men det som gjør at man elsker hverandre, tolererer hverandre, utstår hverandres særegenheter og tilkortkommenheter, også når omverdenen ikke fatter at man orker. Fortvilelse og en slags falmet forelskelse, side om side.
Fortellingen drives kronologisk framover i dagbokaktige riss, gjennom august, september, oktober, november-desember og februar. Det er lite ytre handling, men nysgjerrigheten på hva som kan ha skjedd med Sylvia, driver likevel leseren framover. Så også interessen for hva som vil skje med forfattermannens naboer, som er flyktninger uten oppholdstillatelse.
«Opphold» er en interessant, fint skrevet roman, som også peker på hvor vanskelig det kan være å bli kjent med en forfatter gjennom tekstene forfatteren produserer. Hvor fruktbart er det egentlig å lete etter spor i tekst når det er et kjødelig menneske man er ute etter? Ikke veldig, konkluderer romanen.