Bøker

Brevene til Alf

Verdifullt innblikk i korrespondansen mellom Alf-ene Prøysen og Cranner, med nye hemmeligheter avslørt.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

SAKPROSA

Alf Cranner

«Fra Alf til Alf»

Aschehoug

«Synd at du heter Alf, det er det verste navnet jeg vet» skrev Alf Prøysen, i karakteristisk selvnedsettende stil, til navnebroren Alf Cranner.

Det er ett av de første brevene som er gjengitt i denne ofte rørende memoarboken, om to kunstere som var brødre i både navn og ånd.

Alf Cranner, som fyller 80 til uka, er en av våre betydeligste viseartister. En viktig del av hans produksjon har vært Prøysen-viser - for eksempel «Å, den som var en løvetann», en Prøysen-tekst som Cranner formet og skrev melodien til. Denne boka omhandler årene fra 1964, da Cranner møtte Prøysen for første gang, til 1970, da Prøysen døde etter en tids sykeleie på Rikshospitalet. I mellomtiden samarbeidet Prøysen og Cranner om en rekke prosjekter, og skrev en mengde brev til hverandre, der de diskuterte livet og visekunsten. Boka er mye basert på denne brevvekslingen, som også var blant kildematerialet for Ove Røsbaks biografi «Alf Prøysen. Fra Præstvægen til sjustjerna» (1992, ny utg. 2014). Her er dette unike brevmaterialet sitert i langt større utstrekning (etter tillatelse fra Prøysens arvinger), som sammen med Cranners refleksjoner gjør boka til et fint tilskudd til Prøysen-litteraturen.

Den 22 år eldre Alf Prøysen fungerte som en mentor for Cranner i starten av karrieren. Forholdet var ikke bare uproblematisk. Både da og nå i ettertid kunne Cranner reagere på Prøysens kontrollbehov, og den faderlige omsorgen kunne oppleves klam. Men bildet av Prøysen som trer fram her, er en varm og storhjertet figur med et nesten hjerteskjærende behov for aksept, samtidig som han var en av Norges mest folkekjære skikkelser, og en feiret visedikter over hele Norden. Cranners fortelling gir innblikk i hvordan den aldrende Prøysen ble møtt med nedlatenhet, i kulturliv, offentlighet og platebransjen.

Cranner ble Prøysens fortrolige. Han var også blant de første av en ny generasjon artister som så og anerkjente dybden i Prøysens dikting. Gjennom boka følger vi tilblivelseshistorien til flere av Prøysens store viser - som «Lomnæsvisa» og «Slipsteinsvalsen», Cranner publiserer håndskrevne utkast og notater. Her ser man hvor opptatt Prøysen var av sitt fag, han flikket på tekstene og kunne være monomant opptatt av valøren i hvert enkelt ord, alt for at visa skulle klinge riktig og dermed være troverdig. Samtidig kunne tekstene strømme ut av ham - de møttes på NRK-huset klokka ti en morgen, og klokka 13 var Cranner klar i studio med en ny vise med ni vers. Skrevet, komponert og arrangert på en formiddag. Dette kunne Prøysen – og Cranner – få til fordi de var fagfolk.

Boka viser også Prøysen som litterat - han gir Cranner bøker av Jean Genet og Philip Roth, han er opptatt av Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» og Johan Borgens «Lillelord»; han hyller Halldor Laxness og ivrer for at Cranner skal lese Lagerlöf, Hamsun, Vesaas - blant mye annet.

Den unge Cranner ferdes blant giganter i norsk kultur- og underholdningsliv - Erik Bye, Geir Tveitt, Jakob Sande, Otto Nielsen, Harald Sverdrup, Vidar Sandbeck. Han er på heisatur til Sverige og drikker «keisargrogg» (50/50 konjakk og champagne) med Cornelis Vreesvijk. Særlig tidlig i boka kan det bli mange slike navn og digresjoner som sporer av fra kjernen i boka, forholdet mellom Alf og Alf. De mange brev- og visetekst-sitatene forstyrrer også litt av flyten i boka. Cranner er best når han våger å gå tett på både seg selv og Alf Prøysen, og hvordan de åpnet for å betro seg for hverandre. Det er oppsiktsvekkende å lese Cranner fortelle den fortiede historien om sin far, som under krigen endte opp som propagandategner for nazistene på Østfronten, og døde kort tid før freden kom. Og så er det problematisk hvordan den stoiske Prøysen unngår å forholde seg til det politiske aspektet ved at Cranners far valgte nazismen - «han sto for det han gjorde», skriver Prøysen. Hm.

Cranner og Prøysen diskuterer skam og skyldfølelse i sentrale deler av boka. At Prøysen erkjente at han var biseksuell, nevner Cranner tidlig og nærmest i forbifarten. Så kommer han tilbake til temaet mot slutten, i et brev der Prøysen forteller at han har betrodd seg til Anne-Cath Vestly om at han er «splittet seksuelt». Noe Vestly tok med et smil - «Det gjør ingenting». Igjen virker det underlig og litt sørgelig at det måtte gå så lang tid før dette enkle faktum kunne bli offentlig. Her i boka har dette brevet iallfall kommet inn i en naturlig sammenheng. Det er bra at Alf Cranner fikk skrevet ned dette for ettertiden.