Bragesjans for storbarn

«Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovnet barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år».

Slik innledet VG-journalist Guro Hoftun Gjestad avisinnlegget sitt i august i fjor, et innlegg som siden er delt svimlende 105.000 ganger på nett.

Etterlengtet samtale

Ett år senere er hun nominert til Bragepris i kategorien for sakprosa for «Storbarnsliv», en bok som også handler om å være forelder til de store barna. De som ikke lenger er søte og sjarmerende småtroll alle vet er slitsomme å ha i hus, men som fremdeles volder foreldrene minst like mye hodebry og hjertesmerte som de gjorde da de var små.

– Responsen viser at samfunnet trengte en samtale om disse tingene. Akkurat nå kjenner jeg vill glede over nominasjonen. En tenårings yrhet. Bragenominasjon føles som en seier i seg selv, sier Guro Hoftun Gjestad til Dagsavisen.

Ingen ekspert

«Foreldrene til de store barna har hundre spørsmål, men intet sted å finne svar», fortsetter aviskronikken hennes fra ett år tilbake. Men det betyr ikke at boka er den selvhjelpende fasiten folk kanskje hadde ønsket seg.

– Jeg skrev ikke «Storbarnsliv» fordi jeg har så mange svar og løsninger på hvordan man skal være en god forelder for store barn, eller fordi jeg er en bedre mor enn alle andre. Min følelse er tvert om den motsatte. Jeg føler at jeg ikke får det til! At det er vanvittig tøft å være storbarnsmor. Men gjenkjennelse gir trøst. Det var utrolig forløsende å oppdage at så mange sliter med lignende ting. At man ikke er alene, sier Guro Hoftun Gjestad.

Ærlig utlevering

Hele seks forlag tok kontakt med henne etter aviskronikken. De ville at hun skulle skrive bok om storbarnslivet.

– «Det kan jeg ikke», tenkte jeg først. For jeg visste ikke om jeg orket den typen ærlighet som kreves av et slikt prosjekt. Skulle jeg skrive denne boka, måtte jeg utlevere ikke bare meg selv, men også resten av familien, sier VG-journalisten, som har døtre på nitten, seksten og ni år.

Ensom? Deppa? Lat?

Men så begynte mailene å hagle inn. Og sms’ene. Og takksigelsene ansikt til ansikt.

– En i barselgruppa mi sytten år tilbake var blant de første som mailet meg. «Endelig er det noen som snakker om dette!» skrev hun, og fortalte om sønnen, som nå var blitt en 1,90 høy slamp hun ikke lenger følte hun hadde kontroll over.

En annen venninne fortalte om en 17-årig datter som slet med en alvorlig spiseforstyrrelse, og med depresjon.

– Jeg har vært heldig. Barna mine har ingen svære problemer. Ingen diagnoser, ingen kriminalitet. Likevel er det mange utfordringer. Som den perioden min eldste datter tilbrakte altfor mye tid hjemme. Hvorfor, lurte jeg. Er hun ensom? Deprimert? Dataavhengig? Eller bare lat? «Kanskje du skal intervjue meg til boka», sa hun. Hun forsto at døra inn til oss kunne og måtte stå på gløtt for at prosjektet skulle kunne fungere, også litterært.

Noe det ifølge Bragenominasjonsjuryen gjorde. Brageprisene deles ut 8. desember, for 24. gang.