Bøker

Bokblues for Busk

Fengslende fyr, langtekkelig bok.

Bilde 1 av 2

Biografi

«Balladen om Vidar Busk»

Erik Holien

Aschehoug

En trist historie om bortkastet talent, rusmisbruk, konkurs, en viss suksess og en lang nedtur: Det er vel en blues, på mange måter, historien om gitarhelten Vidar Busk (45). En frustrerende og likevel fascinerende fyr som man er nødt til å få en viss godhet for. Selv om bokas stil irriterer like mye som hovedpersonens krumspring.

Busk er fast stjerne på Notodden Bluesfestival, som pågår denne uka, og hvor biografien om Busk lanseres. Det vil si, ifølge forfatterens forord er dette ikke en tradisjonell biografi, men en «rockumentar» (referansen til parodibandet og -filmen Spinal Tap er muligens tilsiktet, men framstår ufrivillig komisk). Det er vanskelig å skjønne forskjellen, for dette er en streit, velvillig, grundig og strengt kronologisk gjennomgang av Vidar Busks liv og musikk. Fra oppvekst i Langesund, via læretid på veien i USA, suksess og Spellemann-priser i Norge, til dagens situasjon: 70 betalende på John Dee, ingen platekontrakt eller manager, TV-show-deltakelser som når bunnen med «Fire stjerners middag», og uklare framtidsutsikter. Igjen langs veien sitter en lang rekke samarbeidspartnere, kjærester, samboere, venner og medmusikere, som alle på forskjellige måter er blitt sviktet av Vidar Busk, etter å ha investert tid, penger og følelser i en mann som ikke evner å ta ansvar. «Konsekvenser angikk liksom aldri ham», som en av hans ekssamboere innsiktsfullt fastslår.

LES OGSÅ: Skriver om journalist som jukser

I motsetning til mange andre musikerbiografier er denne ganske god på musikk. Journalist og forfatter Erik Holien klarer å skildre Vidar Busks forhold til gitaren, og betydningen av det gitartekniske for Busks musikalske uttrykk på måter som gjør leseren klokere. Busk forteller om hvor viktig det er å ta pauser, å spille mindre, å lade hver tone med følelser. Dette gjengir Holien tydeligvis uten å ha skjønt det selv. Han pøser på med ord i en irriterende pratsom stil, han skriver snirklete og jålete. «I tillegg var strengebeholdningen såpass redusert (...)» skal visst bety at gitaren manglet noen strenger. «Eksponeringen av et definert band hadde vært en død fisk», skriver Holien, når Vidar Busk står uten faste musikere. Jeg vet hva epiphanies er på engelsk (åpenbaringer), men er dette det samme som «epifaniaer»? Eller er det en hageblomst? Og hva er farens «periodiske alkoholproblematikk»? I boka er det trettende mange eksempler på slik språkbruk som forvirrer istedenfor å forklare.

Forfatteren graver prisverdig dypt i Vidar Busks kronglete karriere. Men der nede mister han perspektivet. Vidar Busk er verken Dylan, Hendrix eller Elvis, som stadig opptrer som sammenligningsgrunnlag. Han er en mellomstor norsk artist på vei ned, i en sjanger som for lengst har stagnert. Busk revitaliserte blues i Norge på 90-tallet, men har strengt tatt ikke hatt noen stor betydning utover det, iallfall ikke internasjonalt. Alt i boka foregår på et smått nivå, selv om de involverte synes det er stort.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Det er noen gode innblikk i norsk booking-økonomi på 2000-tallet, men også meningsløst lange passasjer med klipp fra standard promo-intervjuer. Holien skyr ikke unna for de vanskelige historiene fra Busks turbulente privatliv. Men det er noe ubehagelig lettvint over hvordan boka omtaler alvorlige tilfeller av trusler og vold mot samboere og andre kvinner. Dette kan ikke likestilles med guttestreker i rockebransjen eller artige historier fra livet på veien. Biografen lar også Busk slippe lettvint unna hårreisende generaliseringer om svart og hvit. Holien forklarer at «neger» for Busk er «et honnørord», og at Busk «forholder seg til mer robust krenkelsessensitivitet» – så da er det greit? Uten at boka fremstiller det helt tydelig, blir visst Busk nektet militærtjeneste med begrunnelse at han har rasistiske holdninger. Busk forklarer at han har vært mye i USA, og «der borte er rasetenkning mer naturlig, ikke noe tabu» – virkelig?

Boka bæres langt på vei av sjarmen til Vidar Busk, men i sånne tilfeller butter det imot.

Mer fra Dagsavisen