Bøker

Bokanmeldelse: Silje O. Ulstein: «Krypdyrmemoarer»: Mer diskusjon enn boka er verdt

Andre anmelderne har vært uvanlig uenige: Fortjener «Krypdyrmemoarer» terningkast 2 eller 6? Den kjedelige sannheten ligger et sted midt imellom for denne helt ok krimdebuten.

Dagsavisen anmelder

KRIM

Silje O. Ulstein

«Krypdyrmemoarer»

Aschehoug

Det er en uskreven, men ikke uomtalt, regel blant norske bokanmeldere at man prøver å være grei med debutanter. Nervene hos den oftest ganske unge, og uansett ganske håpefulle, førsteboksforfatteren er garantert i helspenn allerede. Det er ikke verdt å greie ut om feil og mangler på noens første forsøk på å sende en lang tekst ut i offentligheten.

###

«Hvis du ikke har noe pent å si, la være å si det», lærte jeg på barneskolen, og den regelen praktiseres aktivt særlig overfor debutanter. Mange av dem leser jeg uten å skrive noe om i avisa, fordi jeg ikke har så mye oppbyggelig å si. Bedre lykke neste gang, håper du får et nytt forsøk, tenker jeg, og går videre i bunka av andre helt greie norske og oversatte bøker.

Les også: Tom Egeland har skrevet en krim der kona til en berømt finansmann forsvinner. Det er vanskelig å lese den uten å tenke på en viss nyhetssak, skriver Dagsavisens anmelder (D+)

Den strategien hadde jeg planlagt også overfor Silje O. Ulsteins debut som krimforfatter, «Krypdyrmemoarer». Jeg leste boka i sommer, noterte litt på pluss og litt på minus, og ville landa på terningkast tre til fire om vi brukte slike i Dagsavisen. Verdt spalteplassen? Egentlig ikke.

Les også: Martin Sellevold er også debutant. Hans «Bikkjevakt» er en energisk, moderne sjørøverroman (D+)

Så, dagen boka kom i handel, fikk Silje O. Ulstein flere anmeldelser, som gjør en vurdering her verdt plassen likevel. I Dagbladet var kritikeren kjempebegeistra. Terningkast 6 og «knallproff thriller [som] dirrer av spenning absolutt hele veien» er dommen der. I VG, derimot, fikk samme bok terningkast 2, for sin «buklanding med en smak av pyton», mens anmelder spør seg om «hvor i all verden er det blitt av krimkompetansen i Aschehoug, forlaget til selveste Jo Nesbø?».

Intrigen er «sirupsseig», mener VG, mikset med en «rotete rekke transportetapper, masse overforklaringer og et par identitetsskifter [ ...], samt standardarsenalet av overgrepshistorier, dødelig brann og en gullnøkkel (o klisjé!)». «Forlagsredaktøren har sovet på jobben», var den erfarne og anerkjente kritikerens konklusjon, etter først å ha uttrykt ubehag over å være så streng med en debutant.

Les også: Svenske Amanda Svensson har skrevet en grandios fortelling om trillinger og tilfeldigheter, som kanskje ikke er noen av delene likevel (D+)

Ubehaget til side, så argumenterer både VG og Dagbladet fint for sine syn. Jeg heller nok mer mot VGs innvendinger, men med mindre streng konklusjon. Silje O. Ulstein er tross alt debutant.

«Krypdyrmemoarer» har fem ulike fortellerstemmer og to tidsplan. Den unge kvinnen Livs opplevelser i Ålesund i 2003 viser seg etter en del kapitler å ha forbindelser med det den erfarne politimannen Roe, den yngre politikvinnen Ronja, og den voksne ettbarnsmoren Mariam opplever i Kristiansund i 2017. Der har Mariams 11-årige datter forsvunnet, etter en kjøpesenterkrangel med sin mor.

Les også: Her er et knippe skikkelig gode #BLM-bøker (D+)

Mor Mariam reagerer med å flykte fra hele situasjonen. Hvorfor? Og hvilke hemmeligheter er det egentlig politimann Roe sleper rundt på? Den som leser, får se, selv om det tar sin tid for Silje O. Ulstein å feste alle trådene etter at hun har brukt veldig mange korte, små, i starten litt forvirrende kapitler på å vekselvis strekke ut og vikle dem sammen igjen.

Den femte fortellerstemmen i boka er en pytonslange. Jepp. Du leste rett. Den er født i fangenskap, blir kjøpt av Liv og de to slubbertene av noen unge menn som hun bor i kollektiv med i 2003, og spiller en viktig rolle gjennom hele boka. For meg skurrer det ordentlig idet denne slangen tillegges følelser, tanker, en slags innsikt i menneskene rundt seg, og deler dette i sine såkalte «memoarer»; samtidig som den liksom skal være ren natur, rene instinkter, et farlig rovdyr som i bunn og grunn kun tenker på neste måltid.

Les også: Har du fått med deg boka «alle» skulle lese i sommer? (D+)

Andre syns sikkert dette er et skummelt og vellykka grep – originalt er det uten tvil, selv om jeg ikke kjøper slangepsykologien. «Ikke vis fram et våpen med mindre det skal avfyres», er en gyllen regel i krimlitteraturen som på teaterscenen. I «Krypdyrmemoarer» er det hele tida tydelig at pytonslangen er et ladd og usikra våpen. Men hvem skal det brukes mot?

Les også: På Dagsavisens boksider finner du intervjuer, bokanmeldelser og annet bokstoff

Forlaget markedsfører «Krypdyrmemoarer» som «en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon», og agentbyrået Oslo Literary Agency melder allerede om salg til flere utland. Det er vanskelig ikke å glede seg over utenlandssuksess, selv om forlaget tar litt av på lovnadene. «Krypdyrmemoarer» er en helt grei, ganske gjennomsnittlig krimbok. Den kunne vært litt strammere redigert, og nytt godt av å stryke hele slangepsykologien og kanskje et par bipersoner.

Men innimellom er her noen ganske bra setninger og fine bilder, og som underholdning funker den like fint som mye annet i samme sjanger. Ikke minst om man grøsser på ryggen bare av tanken på en ekte pyton i senga.