ROMAN
Marlen Ferrer
«Krater»
Gyldendal
En tidlig morgen forlater den middelaldrende skribenten Bo sin leilighet på Bislett for å kjøpe kaffe og frokost. På vei tilbake rives han nesten over ende av et drønn. Bygården der han bor rives i filler av en eksplosjon.
I det øyeblikket han treffer leseren har han vandret rundt i et grått november Oslo i sju timer. Han har gått på kryss og tvers gjennom byen, fra sentrum til Tøyen, til Kampen og Bjørvika og deretter til Majorstua og Fagerborg og tilbake til sentrum. Tankene hans kverner rundt den unge Aldin, som han tydeligvis må ha hatt et kjærlighetsforhold til, og som nå er drept i eksplosjonen. Hans eget miserable liv er også ute av kurs.
Det er driv og energi over denne beskrivelsen av en slags moderne Hamsun-helt som virrer formålsløst rundt i bygatene. Men det blir også noe påtatt og litt ubegripelig over en mann som nettopp har fått hjemmet sitt blåst til himmels og som blir framstilt så merkelig uberørt.
Det er et gjennomgående trekk ved romanen at den oppleves som ufokusert, den dras i flere retninger og lider under å virke «snakkesalig». Fortelleren Bo, som lever av å skrive biografier om kjente og mindre kjente personer, er en ensom mann på rastløs leting etter et mer meningsfylt liv. Han har hatt et forhold til den unge Aldrin i etasjen under, en kosovoalbaner som har sittet inne for handel med narkotika, og som nå er en av de drepte i eksplosjonen. Alt tyder på at han også var en av mennene bak angrepet. En venninne av Bo som oppholdt seg i leiligheten hans klarte å komme seg unna i siste øyeblikk, hun forsto at noe kom til å skje og dro for å varsle politiet.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Spenningselementene er mange i «Krater», men fordi forfatteren har villet skrive noe mer enn en ren thriller, blir interessekonfliktene tydelige. Barndom, ungdom og kompliserte familieforhold inntar scenen, det samme gjør Bos forhold til diverse kvinner og hans sorgfulle, uavklarte forhold til den døde Aldin. Politiavhør og kreative manøvrer for å overleve økonomisk fører Bo inn i nye og merkelige bekjentskaper og inn i stadig nye løgner. Det blir mange sidespor, som bidrar til at romanen flyter ut og mister intensitet.
Over det hele svever den grå og fuktige byen Oslo, som beskrives slik: «det er en kjølig nummenhet overalt her. I bygningene, huden til folk, i de grå gatene. Alt er fargelagt i blygrått». Ikke mye oppløftende ved denne byen, og kanskje en speiling av fortellerens egen følelse av å ha mistet fotfestet.
Marlen Ferrer skriver et lettflytende og nøkternt språk og her er avsnitt med brodd mot kunstnermiljøer og det akademiske liv. Ambisjoner avkles og selvhøytidelighet stilles ut. Mye å glede seg over når Ferrer skriver løs om Oslos ytre og indre liv. Forfatteren har et skarpt øye for relasjoner, for miljøer og karakterer.
Men romanen som helhet lider under et inntrykk av manglende stramhet og fokus.