Bøker

«Bidro sterkt til å smadre idyllen i folkhemmet»

MINNEORD: «Henning Mankell var en forfatter med hjerte og hjerne».

Henning Mankells hvite hår sto rett til værs i blåsten ute på øya i Moldefjorden. Bak ham bølget en hale med journalister. Året var 2008 og den da 60-årige forfatteren var verdensberømt, og en av de viktigste gjestene på årets Bjørnsonfestival. En spasertur på en øy kunne være etterlengtet, men knapt nytes i stillhet. Årets tema var «Grenser», og Henning Mankell må ha passet som hånd i hanske til nettopp den festivalen. En mann som store deler av livet forflyttet seg mellom Sverige og Mosambik, og som i sitt forfatterskap pendlet mellom hardkokt krim og finstemte, tidvis poetiske beretninger om afrikansk liv.

Nå er Henning Mankell død, og det er lett å se betydningen av hans forfatterskap. Kurt Wallander, den melankolske og egenrådige politimannen fra Ystad, som gjorde sitt inntog i svensk krimlitteratur i 1991 ble etter noen år en internasjonal figur, som banet veien for andre nordiske forfattere. Harry Hole burde sende et takkekort til Kurt Wallander.

Bestialske mord og finurlige drapsgåter er naturligvis ikke enerådende kvaliteter i det mankellske krimunivers. Særdeles fine karaktertegninger, psykologisk teft, og ikke minst et underliggende sterkt kritisk samfunnsengasjement må også vektlegges. Henning Mankell har bidratt sterkt til å smadre idyllen i det svenske folkhemmet. Sverige og Norden fikk en slags ekstra dimensjon gjennom disse bøkene, et mørkt tilleggskapitel signert Henning Mankell.

LES OGSÅ - La grunnlaget for god krim

Men da forfatteren ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1995 var det ikke på grunn av Kurt Wallander, men på grunn av den afrikanske delen av forfatterskapet hans. «Comedia Infantile», som var tittelen på boka som ble nominert, om gatebarnet Nelio, er et eksempel på Henning Mankells særdeles vellykkede litterære vekselbruk.  Her kunne han ta i bruk sin store kunnskap om Afrika, og sitt sterke følelsesmessige engasjement. Slik han gjorde det i en rekke fine romaner, som i «Tea Bag» der han lar en kvinnelig illegal innvandrer i Sverige føre ordet og fortelle om livet i Sverige slik det fortoner seg for et menneske som har levd i en helt annen virkelighet.

Å møte Henning Mankell var også å bli stilt overfor disse sterke følelsene for Afrika, og i særdeleshet for Maputo i Mosambik der han levde store deler av året fordi han der ledet «Teatro Avenida». Det var ingen tvil om at Henning Mankells hjerte lå i Afrika. Han hadde en nøktern skrivestil, men i afrikaromanene henter han også ut mer finstemte og poetiske kvaliteter. Det gjelder også i mange av barne- og ungdomsbøkene hans. Han kunne gå rett inn i de mest brennende samfunnstemaer, og gi det litterær form av fineste merke. Slik han gjorde det i boka fra 2003, «Jeg dør, men minnet lever». Han resite til Uganda og skrev om konsekvensene av aidsepidemien.

Som journalist var det alltid fint å møte den profesjonelle Henning Mankell, han utstrålte en stoisk ro, men den lidenskaplig engasjerte forfatteren lå like under overflaten. Han kunne også være det man kan kalle sjarmerende forfengelig. Som den gangen han fortalte om sitt ekteskap med Eva Bergman, og han med dårlig skjult stolthet kunne si at han nå hadde en svigerfar som het Ingmar Bergman. Og med denne svigerfaren tilbrakte han fine stunder på Fårö, ikke bare så de film sammen, men de førte også lange samtaler. Og helt enige var de ikke alltid, det var helt klart.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Henning Mankell var en forfatter med hjerte og hjerne, og han hadde denne helt enestående evnen til å kunne skrive omsvøpsløst og direkte, nå ut til mange, men aldri gi avkall på litterær kvalitet.

Mer fra Dagsavisen