Annonse
«En av oss» er en drivende god bok, og nok et bevis på Åsne Seierstads evne til å gå i dybden. FOTO: WANDA NATHALIE NORDSTRØM

Bestialitetens 
historie

Åsne Seierstads bok om Anders Behring Breivik gir nye svar på vonde spørsmål, men skjemmes av unødig detaljerte beskrivelser av ofrenes lidelser.

Annonse
Bøker

SAKPROSA
Åsne Seierstad
«En av oss 
- En fortelling om Norge»
Kagge forlag

 

«Vi kan ikke forandre noe uansett. Så la ting være. Prøv heller å forstå. Det mangler en stor bit».

Ordene er Wenche Behring Breiviks. I et intervju gjort åtte dager før hun døde, snakker Anders Behring Breiviks mor om en forsoningens tid, og en stor bit som mangler i fortellingen om hva som førte til at sønnen ble Norges verste terrorist og massedrapsmann.

Åsne Seierstad er åpenbart på jakt etter den store biten, og «En av oss» er blitt det hittil mest komplette forsøket på å identifisere årsaksmønstre og bakgrunnshistorier for på den måten å gjøre bildet komplett. Det er også det mest komplette forsøket på å fortelle historien om den svarteste dagen i nyere tid, og samtidig tegne portrettet av gjerningsmannen satt inn i historiske og nasjonale sammenhenger. Det mest verdifulle bidraget - som muliggjør undertittelen «En fortelling om Norge» - er historiene om en håndfull av dem som ble drept, eller kom hjem, og deres familier. Det er søstrene Bano og Lara fra Nesodden og deres familie, kurdiske flyktninger fra Irak. Det er en vennegjeng fra Sjøvegan, Anders, Simon og Viljar. Seierstad observerer og gjengir hele mennesker og tankesett, og skaper troverdige og sanne relasjoner. De utvalgte blant de rammede gjør at boken favner følelsene som overordnet har preget nasjonen i ettertid - bunnløs sorg, fortvilelse og sinne, glede og framtidshåp i et og samme åndedrett. Helheten ved boken blir derfor også sterkere enn nyhetsverdien, men flere kapitler gir i sin detaljrikdom en bredere innsikt, om ikke svar på offentlighetens mange spørsmål:

Breiviks barndom, morens ustabile psyke og hvordan han glapp unna barnevernsnemnda og sosialkontor. En vond fortelling i to slektsledd som er det nærmeste vi kommer et grunnlag for de brutale handlingene i 2011.

Radikaliseringen, opprustningen og prosessen med bomben. Hentet fra manifestet, avhør og sakkyndige, og satt inn i helheten.

Pågripelsen, omstendighetene rundt denne og aktørene i beredskapstroppen. Transkripsjonen fra aksjonen og avhørene på Utøya og med moren samme kveld og natt under razziaen i hennes leilighet, hentet fra loggen som ikke har vært publisert tidligere.

 

Det er en drivende god bok, og nok et bevis på Åsne Seierstads evne til å gå i dybden og utrede funnene for allmennheten, og også denne er skrevet med internasjonal appell. Men i allmenngjøringen er «En av oss» et tveegget sverd. Den er rystende, vond og innsiktsfull, men også like dramaturgisk effektiv som en episode av «House» eller «CSI». Seierstad har delt boken inn i tre deler, der den første delen alene opptar 4/5. Dette er historien om Anders. Behring Breivik blir han ikke i teksten før i del to, som omhandler rettssaken. Del tre er kort, men består blant annet av dels varsomme epiloger med pårørende, samt to innblikk i prosessen med boken. Det ene er avslagsbrevet på intervjuforespørselen Seierstad har sendt Breivik. Det andre er et spørsmål/svar-utdrag av intervjuet med Wenche Behring Breivik, en samtale på sykeleiet som også er benyttet i den delen av boken som omhandler barndom. Både hennes egen og sønnens. Her er vi ved en kjerne. Seierstads portrett av en liten familie og et vanskjøttet barn foreslår et årsaksmønster som bunner i en mor med åpenbare depresjoner helt fra fødselen av, som forlater ambassadefruelivet i London og bosetter seg med sine to barn på Oslos vestkant. Det henger sammen med det som hadde vært og det som skulle komme. Breiviks mor var selv et barn som vokste opp med å tilsløre og fortie, i et hjem der alt var belagt med skam. Og med vold, psykisk som fysisk. Som 12-åring ble hun dratt mot stupet, bokstavelig talt. «Kunsten å skjule det vonde og heslige hadde blitt en del av henne», skriver Seierstad om Wenche Breivik. Kvinnenes inntreden i norsk offentlighet og Gro Harlem Brundtlands posisjonering settes opp mot en mor som kjemper for «å finne fotfeste i en hverdag av kvikksand», der også seksuelle gråsoner er med på å skape nyanser.

 

Både før og etter rettssaken har det kommet en strøm av bøker som har tatt utgangspunkt enten i selve dagen 22. juli, eller i gjerningsmannen og framveksten av ytterste høyre. Seierstad bruker særlig tre av bøkene om man foretar en metodisk sammenligning - Aage Storm Borchgrevinks «En norsk tragedie», Erika Fatlands «Året uten sommer» og Stian Bromarks «Selv om sola ikke skinner - et portrett av 22. juli». I likhet med disse tre forfatterne lar Seierstad 22. juli-hendelsene og de døde - som hun kaller «et stort bankende hjerte i rommet» i forbindelse med rettssaken - danne historien om et Norge i endring, om familier som gikk i oppløsning. Den første av dem i denne fortellingen er Wenche og Jens Breiviks familie. I en avklart forfatterposisjon ser Seierstad for seg hvordan ting har skjedd, hva som har foranlediget hva og hvilke tanker og små gjerninger som angivelig har preget handlingsforløpet fra barndom til massakre. Helt ned til faktadetaljer som innrammes i et poetisk skjær, av typen «utenfor raslet bjørka med bladene», eller «De hadde vært elleve bankende hjerter på stien. Nå banket bare ett». Like ofte fungerer de som subjektive «cliffhangere» som kunne vært skrevet i hvilken som helst krimroman. Som i bokens knyttneveharde anslag, en prolog fra et senere og langt mer omfattende kapittel om Utøya der drapene personifiseres ut fra obduksjonsrapporten. Sekvenser som følgende utgjør tvilsomme virkemidler, en stilistisk romantisering av ofrene som føles frastøtende og spekulative uten å vedkomme bokens egentlige budskap:

«Så siktet han mot bakhodet hennes. Det bølgete, kastanjebrune håret skinte vått i regnet. Skuddet gikk rett gjennom hodet og inn i hjernen. Den fortsatte ned gjennom halsen mot brysthulen, og ble liggende ved hjertet. Blodet pumpet ut. Det rant ned langs den unge kroppen, dryppet ned på stien, fuktet barnålene og samlet seg i små groper på bakken.»

Romantiseringen av tragedien skjemmer en bok som ellers står støtt i valg av personer, vinklinger og politiske og samfunnsmessige bakgrunner og tablåer. Seierstad dikter ikke, men benytter seg av balanserte friheter når hun setter sammen bitene i et omfattende dramaturgisk puslespill, fra et utall rapporter, vitneforklaringer og kildesamtaler. Slik får hun fram et stygt bilde av en smadret guttunge, og lar dermed noen av de manglende bitene falle på plass uten medynk for andre enn hans ofre.

mode.steinkjer@dagsavisen.no

 

Tidligere utgivelser

«Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia» (2000)

«Bokhandleren i Kabul» (2002)

«Hundre og en dag» (2003)

«Med ryggen mot verden - fremdeles» (2004)

«De krenkede» (2007)

Annonse