Bøker

Barns vonde vitnesbyrd

To nye bøker skildrer uskyldige barns opplevelser i krig: Nobelvinner Svetlana Aleksijevitsj viser fram den rystende brutaliteten sovjetiske barn bevitnet; tidsvitner forteller om jødiske barns flukt fra norske Holocaust.

Dagsavisen anmelder

SAKPROSA

Svetlana Aleksijevitsj

«De siste vitnene»

Oversatt fra russisk av Alf B. Glad

Kagge forlag

Birgit H. Rimstad (red.)

«Unge tidsvitner»

Gyldendal

«Barnets hukommelse ... I barnets hukommelse bevares bare redselen eller noe som er godt ...» sier Valja Kozjanovkaja. Hun var ti år da den andre verdenskrigen startet, står oppført som arbeider, og er en av flere titalls tidligere sovjetere – nå russere, hviterussere, ukrainere, baltere, georgiere, armenere, sentralasiater, jøder og sigøynere – som er intervjuet i Svetlana Aleksijevitsjs «De siste vitnene».

Boka er den femte og siste boka i nobelprisvinnerens fembindsssyklus om sovjetmennesket som nå kommer ut på norsk. Som de fire bindene som allerede foreligger, tar den utgangspunkt i vanlige menneskers erfaringer, fortalt i intervjuer Svetlana Aleksijevitsj har gjennomført fra og med 1970- til et stykke ut på 2000-tallet.

Temaet er barnas krig ved østfronten. Sovjetiske barn var vitne til og offer for virkelig grufulle hendelser. Men de ble sjelden snakket om, og enda sjeldnere nedtegnet, før Svetlana Aleksijevitsj startet sitt arbeid som dokumentør av det sovjetiske folks opplevelser gjennom den 20. århundre. Mange av dem nådde hun rett før det var for sent. Derav tittelen, «De siste vitnene». Fremdeles forties Aleksijevitsjs verk i tidligere sovjetiske land, selv om hun hylles i Vesten.

Drap. Vold. Sult. Sykdom. Ensomhet. Lengsel. Opplevelsene de unge vitnene beskriver er rystende. Her er barn som tilfeldigvis overlever fordi de drev matauk i skogen, bare for å måtte se på idet hele landsbyen deres brennes ned til grunnen. Andre bevitner sine egne foreldre, oftest mor, bli drept på de mest bestialske vis av leende tyske soldater. Barna flykter i ensomhet, til fots og med diverse transportmidler, uten å ane hvor de havner. Begraver sine egne søsken, foreldre, venner. Ser diebarn dø fordi mor er slaktet ned. Havner på barnehjem sammen med andre traumatiserte små, eller vokser opp hos andre. Stryker nesten med av sult og sykdom. Verver seg som partisaner i motstandsbevegelsen.

Les også: Men sovjetmennesket var ikke dødt

Listen fortsetter og fortsetter. Den levner tyske og andre nazistiske soldater og militære ledere ved østfronten null ære, og viser tydelig fram stalinismens manglende respekt for individuelle liv. «De siste vitnene» viser med himmelropende tydelighet lidelsen bak statistikken som viser at hele 25 prosent – en av fire – hviterusserne, eller femten prosent av Sovjetunionens borgere totalt, døde i den andre verdenskrig, av krigshandlinger eller sult. Til sammenligning mistet Tyskland åtte-ni prosent av befolkningen, Storbritannia under en prosent, og Norge og USA rundt 0,3 prosent hver (Kilde: Wikipedia).

Jura Karpovitsj, åtte år under krigen og nå sjåfør, er ett av vitnene til død og vold: «Jeg har sett det man ikke bør se ... Det et menneske ikke bør se ... Og jeg var liten ... Jeg har sett hvordan en soldat løp og liksom snublet. Falt. Krafset lenge i jorda, omfavnet den ... Jeg har sett hvordan våre krigsfanger ble drevet gjennom landsbyen [ ...] Jeg har sett hvordan man spente mennesker for vogner. De hadde gule stjerner på ryggen [ ...] Jeg har sett hvordan de slo barna ut av hendene på mødrene med bajonetter. Og kastet dem i ilden. I en brønn ... Men turen kom ikke til mamma og meg [ ...] Og jeg var liten ... Jeg vokste opp med dette ... Jeg vokste opp til å bli dyster og mistroisk, jeg har et vanskelig sinn. Når noen gråter, blir jeg ikke lei meg, men tvert imot, jeg blir lettet, fordi jeg selv ikke klarer å gråte».

Men leseren gråter. Flere ganger. «De siste vitnene» kan ikke leses fort. Man blir nummen. Overveldet av vondskapen. Vitnesbyrdene krever tid. Fortjener det. Det er umulig å lese uten å gjøre seg tanker om alle senskadene og traumene barna tok med seg videre. Inn i livet, og inn i samfunnet, som borgere av en svær union som etter krigen var utbrent og utbombet, med industri og jordbruk kjørt godt i grøfta og ledere oppflasket på brutalt despoti.

Alle de foreldreløse små guttene og jentenes såre minner om mammaen de mistet. Pappaen også, men særlig mamma. Barn som senere selv skulle bli foreldre, omsorgsgivere. Hvordan de lengtet, men ble skuffet. «Alle på barnehjemmet vokste dårlig. Jeg tror nok at det kom av lengsel. Vi vokste ikke, fordi vi sjelden hørte kjærlige ord. Uten mødre vokste vi ikke ...» Hvordan alt i ettertid skulle forties. «Jeg har et vanskelig sinn».

Og det er umulig å lese uten å dra paralleller til vår tid, våre breddegrader. Hva har de ikke sett, flyktningene i gummibåtene og på lasteplanene, de enslige mindreårige som dukker opp i Norge, etter måneder og år på flukt? «De siste vitnene» er full av grusomhet, men det er også en bok som vitner om menneskes godhet. Om «noe som er godt». Folk som hjelper andre med det lille de har. Som åpner opp hjemmene sine for mennesker på flukt, som hjelper uskyldige barn og deler sine siste matsmuler. Medmennesker. Tankevekkende, og ubehagelig aktuelt.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Jura Karpovitsjs avsnitt over er dessuten et godt eksempel på Svetlana Aleksijevitsjs skrivestil, særlig her og i dette bindets «tvillingbok», «Krigen har intet kvinnelig ansikt», som beskriver sovjetiske kvinners opplevelser som sivile og særlig soldater ved østfronten. Tekstens mange « ...», tomrommene som på enkelt men tydelig vis understreker et viktig aspekt ved alle Aleksijevitsjs bøker: De handler også om hukommelse. Om hva som fester seg, og hva som ikke gjør det. Dessuten om hvor vanskelig – og smertefullt – det er å sette ord på ting man ikke har trent på å fortelle om. Om fortielse og bevisst ytringsundertrykkelse.

«Det tok mange år før jeg begynte å fortelle om tragediene som hadde rammet oss under andre verdenskrig. [ ...] Noen fortalte aldri [ ...] Etter alle generasjonene med flukt og pogromer tror jeg vi jøder er født med angst og usikkerhet. Det har gått fra slektsledd til slektsledd. Jeg var redd for å overføre angsten jeg kjente på, til barna mine», sier Rosa Ullmann, født 1925 i Moss, nå bosatt i Trondheim. Hun er ett av de fjorten norske jødene som er intervjuet av historiker Birgit H. Rimstad til «Unge tidsvitner», som har undertittelen «Jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust».

«Unge tidsvitner» følger omtrent samme lest som «Tidsvitner: Historier fra Auschwitz og Sachsenhausen» (Jakob Lothe og Anette Storeide, 2006) og «Kvinnelige tidsvitner: Fortellinger fra Holocaust» (Jakob Lothe, 2013). Den handler om å samle dokumentere tidsvitnenes opplevelser før det er for sent, i dette tilfellet historiene til de jødiske barna og ungdommene som på ulike vis flyktet til Sverige, og slik overlevde folkemordet på jødene. De forteller om selve flukten, om årene i Sverige, og om tilbakevendingen til Norge etter krigen.

Bokas siktemål er tydelig: Historiene må fram, og de gode hjelperne må hedres. Hvert tidsvitne får god plass til å fortelle grundig. Birgit H. Rimstad har leita opp navn på og bakgrunnsinformasjon om så mange som mulig av dem som gjorde flukten over grensa mulig. «Unge tidsvitner» forteller dramatiske historier, som den om fireårige Evelyn Kahn, som ble båret i ryggsekk på redningsmannen Olav Prytz’ rygg over det røffe fjellpartiet Sylane, gjennom snøstorm med orkan styrke. Alt dette i følge med en mor uten spesielt gode skiferdigheter.

Historiene handler om gode venner, naboer, embetsmenn og medmennesker som med fare for eget liv og virke stilte som varslere, sjåfører, loser og tilretteleggere på ulike vis. Flukten var oftest godt planlagt, men om den faktisk lyktes handlet, overraskende ofte, om tilfeldigheter, her som blant Svetlana Aleksijevitsjs siste vitner. «Takket være en klok beslutning om å flykte og gode hjelpere fikk jeg livet i gave», sier Liv Isaksen, født 1932 i Trondheim, nå bosatt i Oslo. «Unge tidsvitner» er også en bok om medmenneskelighet, om modighet og moralsk integritet.

Om tida i Sverige har de fleste barna mye godt å si, og for de fleste Rimstad har intervjuet gikk tilbakekomsten til Norge etter krigen relativt fint. Mange slet økonomisk etter nazistenes og deres medløperes plyndringer av forretninger og boliger, og flere av barnas foreldre kjente på følelsen av utenforskap. Men mange av tidsvitnene rapporterer om gode og trygge etterkrigsår. Noen tok til og med utdannelse i Tyskland, og har levd lange og fruktbare yrkes- og familieliv etter krigen.

Men alle hadde mistet noen. Mange nesten hele slekta. «Unge tidsvitner»s budskap er både underforstått og uttalt: Et folkemord som Holocaust må aldri skje igjen, og vi må aldri glemme. I en epilog forteller Birgit H. Rimstad historien til tre tsjekkoslovakiske jødiske ungdommer som var kommet til Norge som flyktninger før okkupasjonen, og som ikke overlevde. «Konteksten til liv er død», skriver hun. Det kan stå som en oppsummering av begge disse bøkene. De er vonde å lese. Men ekstremt viktige, og ubehagelig tankevekkende lest opp mot Norges plass i verden anno 2016.