PROSA
Ole Robert Sunde
«Tenk fort»
Gyldendal
I høstens samling med prosa, «Tenk fort», hengir forfatteren seg igjen til sitt uhemmede ordgyteri, men holder seg innenfor svært beskjedne 260 sider. Denne leseren må altså melde som ved et par tidligere anledninger at Ole Roberts Sundes tekster er av en type som ikke direkte berører, men de har øyeåpnende kvaliteter, og de byr på utfordrende møter med en stilistisk avansert forfatter som uten blussel hengir seg til grenseløs setningsakrobatikk.
I sin essaysamling fra 2014, «Verden uten ende» skrev Ole Robert Sunde om kunst og litteratur, om musikk og sin egen familie. I høstens bok har han valgt seg en helt annen tematikk, nemlig plante- og dyreriket, og igjen kombinert med stadige blikk på sin egen familiehistorie. Igjen bruker han sin «mikroskop»-metode, og beskriver ned til minste millimeter en meitemark, et stankelbein, en pæres modning og forråtnelse, gresset på marken, pinnsvinets føtter. Tomaten, kålrabien og poteten får også forfatterens hengivne oppmerksomhet. Og nettopp denne neddykkingen i den fysiske verden, den intense stirringen på skapelsens mest uanselige, men likevel livsnødvendige arter, har det man kalle en øyeåpnende effekt. I Ole Robert Sundes tilfelle kan man i sannhet snakke om detaljenes betydning. Han guider sin leser ned i tekoppen og peker på den gamle teposen, og i løpet av noen minutters lesning er man mer eller mindre frivillig midt i en fortelling om Holocaust, og om en norsk jøde og en merkelig hendelse i leiren Buchenwald.
Sånn sett er Ole Robert Sunde som Askeladden. Han finner et sugerør under spisebordet og barndommen stiger fram. Eller han betrakter en råtten pære og historien om de mange tusen år gamle danske myrlikene pensles ut i all sin forbløffende detaljrikdom. Assosiasjonene yngler og leder forfatteren inn på stadig nye sideveier. Noen ganger holder han seg ikke bare til en eller to historier, men gjør bråkast som fører fortellingen til overraskende ytterligheter. Som eksemplevis i essayet «En mynt», der han broderer ut om bildebruken på den gamle blå tikroneseddelen der beskrivelsen av kong Haakon og Nansen plutselig fører rett ut i havet til fiskerens farefulle ferd i sjarken. I neste øyeblikk handler det om ubåten, og så om en tanks og smellet fra en 75 millimeters kanon.
Og det stopper ikke der. Også Lord Nelsons skip «Victory» skal vies oppmerksomhet, og det samme skal Nansens og skipet «Fram»s ferd til Nordpolen. På slutten av essayet ender man i jungelen! I Brasils dampende grønne hete der indianernes livsområder ødelegges, og verdifull last med teak og mahogny kamufleres, kanskje som juletrær! Slik kaster forfatteren Ole Robert Sunde, med treffsikkerhet, inn kritiske vurderinger kledd i stilistisk eleganse, og ikke mindre virkningsfullt av den grunn.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Gjenkjennelig også i høstens prosasamling er Ole Robert Sundes stadige kretsing omkring barndom og familieliv. Flere av essayene munner ut i beskrivelser og erindringer om den engelske moren, som tilbrakte barndommen i Kairo, men likevel aldri fortalte om den, om faren som var pilot og flymekaniker under 2. verdenskrig, og om barnet, den lille gutten som lekte med biler under stuebordet. Det er fascinerende lesning når det blandes med lupegranskning av kakerlakker og kålrøtter, tusenbein og sugerør. Under Ole Robert Sundes penn blir det trivielle mindre trivielt, en kakerlakk mindre ufyselig og en pære nesten like betydningsfull som madeleinekaken hos Marcel Proust.