Bøker

Askildsens magi

Kjell Askildsen har gitt oss høstens tynneste bok, men sannsynligvis den mest etterlengtede. «Vennskapets pris» er en suveren oppvisning i Askildsens asketiske metode.

Dagsavisen anmelder

NOVELLER

Kjell Askildsen

«Vennskapets pris»

Forlaget Oktober

De tolv novellene er alle skrevet i årene mellom 1998 og 2004, visstnok før forfatteren ble så svaksynt at skriving ble for vanskelig. Hvorfor den nå 86 år gamle Kjell Askildsen har ventet så lenge med publiseringen, det er faktisk nitten år siden hans forrige bok, er uforståelig. Særlig tatt i betraktning kvaliteten på de nye novellene. Etter denne anmelderens ringe begripelse finnes ikke snev av alderdommelige takter på disse 100 sidene. Den gamle mester leverer klassisk Askildsen-prosa med gjenkjennelige doser misantropi, ensomhet, misforståelser, løgner, småbedrag og erotikk. Et par av novellene i boka er riktignok ikke lengre enn en bruksanvisning for finvask, men uten overdrivelse kan det sies at enhver vil få mer ut av Askildsen enn av bruksanvisningen.

Jeg-fortelleren i «Konrad T.», som er åpningsnovellen i samlingen, er en typisk Askildsen figur; en fåmælt mann som hver tirsdag besøker sin gamle far på sykehjemmet. Og som uten omsvøp tilstår: «Han gjorde det uten glede, men han gjorde det, han kunne ikke få seg til ikke å gjøre det». Denne nøkternheten som tangerer det brutalt sannferdige er en gjenganger i Kjell Askildsens fortellinger. Det er også presisjonen og klarheten og den tørre konstateringen, som kan komme til uttrykk på denne måten: «Hans far kunne ikke se det på ham når han ikke snakket sant. Han var blind».

LES OGSÅ: Til kjernen av Kjell Askildsen

Det er mange menn og kvinner som ikke snakker sant i Kjell Askildsens univers, og det er mange som snakker for mye og noen som snakker for lite. Det er kommunikasjon som går i stå, og det er samtaler som flyter ut i ingenting. Som i tittelnovellen «Vennskapets pris», der to menn som en gang for mange år siden var gode venner, møtes på nytt. De oppdager at de ikke lenger har noe særlig å snakke om, men at den ene av dem bærer på et gammelt nag. Det hele er tatt på kornet, minimalistisk, stramt og ubarmhjertig.

Det er nesten umulig ikke å tenke på de to mesterlige novellene fra 1983, «Thomas Fs siste nedtegnelser til allmennheten», når man leser disse nye fortellingene. Eller for den sakens skyld: «Hundene i Tessaloniki» fra 1996. Og det er lett å antyde at de tolv nye novellene i «Vennskapets pris» opprettholder nivået. Det er prosakunst av fineste merke også i den nye samlingen.

Det hviler en følelse av forlatthet, bortkommenhet og illusjonsløshet over Kjell Askildsens figurer, og det gjelder i høyeste grad også i disse nye novellene. Jeg-fortelleren i «Toalettmappen» kjenner på dette: «Det er jo sånn det er, dette er kjernepunktet i livet mitt, det andre er bare virksomhet, aktivitet, flukt bort fra gjenkjennelse».

Til tross for det begredelige i livene til Askildsens karakterer oppleves det likevel merkelig opplivende å lese novellene hans, ja, tidvis er det direkte fornøyelig. En følelse som er i slekt med den lette lystighet man kan føle rett etter en begravelse. Takk og pris, man er fortsatt i live!

Sånn sett kan Kjell Askildsens skrivekunst nærme seg det magiske.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!