Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Lett samemoro Skriv en kommentar

Magne Hovden debuterer i en «unorsk» sjanger». Foto: Aschehoug

Fort lest og kjapt glemt, men underholdende de timene den varte.

Sjelden støter en anmelder på en roman, attpå til en debutroman, som til og med fra forlagets side eksplisitt markedsføres som «en ren underholdningsbok». Slike oversettes gjerne fra engelsk (tenk Nick Hornby og Marina Lewycka), og pakkes ofte bort i serier med matchende omslag, trygt bortgjemt fra den «ordentlige» litteraturen, med sine viktige problemstillinger og sitt finslepne språk. De lever sitt eget liv i randen av litteraturfeltet, og pushes sjelden på anmeldere.

Men her kommer altså debutant Magne Hovden, ifølge bokas innbrett litteraturagent, forfatter, oversetter og gullgraver(!) bosatt i Kirkenes, med sin første voksenbok, «Sameland». Det er en bok som i god Robbie Williamsk ånd gauler let me entertaaaain yooou fra første side, og heller gir opp plassen sin i køen om de prestisjetunge litterære prisene og mulighetene til å ende som analyseobjekt ved universitetet (selv om framstillingen av «oss» versus «dem» i det «multikulturelle» samfunnet Samfunnet skildrer sikkert kunne avfødt opptil flere akademiske spissfindigheter).

Bokas Knoll og Tott er Leif og Roy, begge bosatt i Kirkenes. De jobber på Posten, men er notorisk arbeidssky, og koker stadig opp nye ideer som skal generere mye penger kjapt, aller helst med minimal innsats. Det de mangler av økonomisk kunnskap og planleggingsevne, tar de igjen med en solid dose optimistisk mot – kall det gjerne dumdristighet.

Siste idé ut er å lage et opplevelsessenter om samer. Et ekte sameland, der turistene etter et døgn med samisk viltgryte, solide doser samisk «åndebrygg» (det vil si grumsete smuglervodka med einebær og rød konditorfarge), hjemmelaget «sjaman»-dans og lassokasting på to inngjerdede reinsdyr, kan «komme i kontakt med sitt indre reinsdyr».

At verken Roy eller Leif innehar den mest grunnleggende kunnskapen om samisk kultur, og knapt har vært i nærheten av en rein før, legger ingen demper på entusiasmen. Det har jo ikke turistene heller!

Det går som det må gå. Galt. Men ikke fullstendig, uten at bokas overraskende sluttkapittel skal røpes her.

I tillegg til Leif og Roy, teller Samelands brokete persongalleri typer som Geir Hilmar, som drømmer om å gjøre tidenes brekk iført rosa kaninkostyme, den kommunalt ansatte Audun Gåsland som virkelig hater samer etter et par episoder hvor han har følt seg tilsidesatt etter å ha «lånt» litt fra arbeidsgiver, en crossdressende kunstnersjel av en lekesjaman, samt en reinsdyrhatende reinsame og en hardtslående finne.

Kvinnene er her også, men stort sett som mer eller mindre uoppnåelige drømmeobjekter for de puslete mannebeina. Effekten er klar: Kvinner kan der menn soser, et politisk ukorrekt budskap levert med stor humor og varme.

For morsomt er det, dette. Magne Hovden har et klart humoristisk talent, tydeliggjort gjennom skrå observasjoner og smarte replikker, uten at det virker påklistret tilgjort. Langt fra alt som skjer her er spesielt «realistisk» eller «sannsynlig», men hendelsene gir mening innenfor bokas halvskrudde tomsing­univers, og følger unnasluntrernes drømmende logikk. Alle kjenner en Roy eller en Leif, eller til og med en same- (eller innvandrer-)hatende Audun – ufrivillig komiske gubber som ikke kan forstå hvorfor både damene og den store lottogevinsten uteblir fra livene deres. Hva gjør jeg galt, liksom?

Romanen er lett og greit skrevet, og delt inn i korte kapitler som utgjør hver sitt TV-komi-aktige tablå. Jeg har ingen problemer med å se for meg Sameland som film – så er da også rettighetene solgt allerede.

Magne Hovden gjør med andre ord en fin debut i en «unorsk» sjanger. «Stor» litteratur blir det aldri, men litteraturnorge tåler absolutt flere røverhistorier fra hans hånd – og fra hans del av landet.