Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

En drepende biografisk roman Skriv en kommentar

J.M. Coetzee er provoserende åpen om sitt liv i den biografiske romanen «Sommer». Foto: AFP/SCanpix

Den avsluttende boka i Coetzees biografiske trilogi, som består av «Barndom», «Ungdom» og nå altså «Sommer», åpner opp for en hensynsløs utforsking av eget liv.

Den sørafrikanske nobelprisvinneren J.M. Coetzee har med romanen «Sommer. Scener fra et provinsielt liv» skrevet en både provoserende og sjokkerende fiksjonalisert biografi.

Romanen er den avsluttende boka i Coetzees biografitrilogi, som åpnet med «Barndom» i 1998 og fortsatte med «Ungdom» fra 2002. I denne siste og tredje delen har han valgt et spesielt litterært grep, som åpner opp for en hensynsløs utforsking av eget liv – en utforsking som også kan leses som et svært interessant apropos til Karl Ove Knausgårds prosjekt.

Mens Coetzee i sine to tidligere bøker omtalte seg selv i tredjeperson, har han i denne siste delen av trilogien valgt å være død. Denne døde forfatteren, som altså til forveksling ligner den levende forfatteren, som bor i Australia, har latt fire kvinner og en mann fortelle om sitt forhold til Coetzee. Felles for disse fem personene er at de alle kjente Coetzee i årene 1972 til 1975, altså i tida like før han slo gjennom som forfatter.

Romanen er formet som en rekke intervjuer av disse personene, foretatt av en viss Mr. Vincent i året 2007 til 2008. Mr. Vincent har reist rundt i verden for å snakke med disse personene, som alle for lengst har forlatt Sør-Afrika og bor i henholdsvis Brasil, England, Frankrike og Canada.

Før og etter intervjudelen av boka har Coetzee nedskrevet en rekke notater der han forteller om sitt forhold til faren og hans liv sammen med ham. Men det er likevel de fire kvinnenes oppfatning og opplevelse av forfatteren J.M. Coetzee som er romanens tyngdepunkt, og som gir det mest avslørende og tidvis ydmykende bilde av forfatteren. Det er et svært lite flatterende bilde som tegnes av nobelprisvinneren. Han framstår som en ensom, dysfunksjonell mann, helt uten venner, isolert og fjern.

Likevel er det portrettet av ham som mann, som seksuelt, erotisk vesen, som er mest drepende.

Når Julia, den senere psykoterapeuten, forteller om sitt forhold til John Coetzee karakteriserer hun deres elskov på følgende måte: To uutgrunnelige roboter som har uutgrunnelig samkvem med hverandres kropper. Sex med ham var blottet for spenning, sier Julia i intervjuet med Mr. Vincent.

Denne Julia mente at Coetzees åndelige evner, og spesielt hans forestillingsevne, var overutviklet på bekostning av dyret i ham. En annen av kvinnene i boka, den brasilianske ballettdanseren Adriana, som er gift med en mann som ligger hardt skadet på et sykehus, blir ufrivillig utsatt for en pågående kurtise fra en tydelig betatt John Coetzee. Han melder seg på hennes dansekurs for å kunne treffe henne. Men det hele ender med en ydmykende avvisning for hans del. Den eneste av de fire kvinnene som har hatt et lengre, vennskapelig forhold til ham siden guttedagene, er kusinen Margot. Hun ser hans særheter og hans dysfunksjonelle sider, men hun ser også klart hans store litterære begavelse.

Fordi romanen er konstruert som en type intervjuer mangler den mye av den lettheten og elegansen som preger de fleste av Coetzees romaner, men «Sommer» er i kraft av sitt tema og sin borende, sannhetssøkende intensitet likevel en svært sterk leseopplevelse. Ved å velge å betrakte seg selv fra graven, slik Coetzee gjør i denne på alle måter drepende ærlige fiksjonaliserte biografien om sin egen sosiale tilkortkommenhet, skaper han samtidig en uoverstigelig grense til sitt eget private jeg. Han er jo død. Han kan tillate seg en ærlighet som er sjokkerende, men som også er smertefull å lese om.

Coetzees «Sommer» er en bok som gjør mange andre selvbiografiske fiksjoner ganske bleke. Mona Lange har som alltid gjort en fin oversetterinnsats.