Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Det ukjente spionspillet 2 kommentarer

Terje B. Englund har bodd i Praha siden 1993. Nå har han skrevet bok om tsjekkoslovakisk etterretning i Norge. Foto: Therese Alice Sanne

En ny bok utpeker SF-topper som informanter for Østblokkens hemmelige agenter på 1960-tallet. – De var i beste fall naive, sier Terje B. Englund, som har skrevet «Spionen som kom for sent».

Tsjekkoslovakisk etterretning (StB) lot seg bruke av KGB i spionoppdrag i Norge. Og norsk etterretning lot seg bruke av CIA i Tsjekkoslovakia. Nå har Terje B. Englund fortalt den hittil ukjente historien om det skyggefulle spillet mellom de to småstatenes hemmelige tjenester på 1950- og 60-tallet.

– USAs etterretning brukte Norge til følsomme oppdrag, fordi nordmennene var langt mindre iøynefallende. Mye tyder på at noe tilsvarende gjaldt StB i Norge, der all oppmerksomhet var rettet mot KGB, sier Englund til Dagsavisen.

StB etablerte blant annet hemmelige postkasser bak speilet på herretoalettene ved Fornebu flyplass og på Frognerseteren, samt i vinduskarmen i Trollvannstua på Grefsen og i gelenderet på tribunen i Holmenkollen, ifølge boka «Spionen som kom for sent».

Møter i marka

De trodde i utgangspunktet at Norge var et enkelt land å operere i og mente at skiturer i marka var velegnet for konspirative møter, men befant seg snart i katt og mus-lek med norsk etterretning i Oslos gater. Flere av kontaktene, som Arbeiderblad-journalisten Per Wiedswang, spilte også en dobbeltrolle og informerte norsk etterretning om kontakten med StB.

Samtidig vervet nordmannen Einar Nord Stenersen den tsjekkoslovakiske TV-profilen Vladimir Veselý for amerikanerne i Praha, noe StB avslørte og den norske etterretningssjefen Vilhelm Evang gjorde sitt beste for å skjule i et møte med utenriksminister Halvard Lange.

– Evang brukte et klassisk CIA-triks: «Deny everything, admit nothing. Make counteraccusations.» Han løy ikke, men hadde en meget behendig bortforklaring og veldig sparsommelig forhold til sannheten, sier Englund.

Brønnpissing

I boka heter det at StB først og fremst var interessert i NATO og det tsjekkoslovakiske eksilmiljøet i Norge. Dernest i venstrefraksjonen i Arbeiderpartiet, som på 1950-tallet besto av kretsen rundt avisen Orientering og i 1961 dannet Sosialistisk Folkeparti (SF).

– Her hadde StB helt beviselig gode kontakter, sier Englund.

Mot SFs første partileder, Knut Løfsnes, gjorde tsjekkoslovakene et framstøt alt i 1961. Under et besøk i landet ble han fraternisert av en tolk, som også var StB-agent.

– Men tsjekkoslovakene kom til den kuriøse konklusjonen at Løfsnes måtte være britisk etterretningsagent, fordi han hadde samarbeidet med britene under krigen og var svært kritisk under besøket.

Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk pleide derimot tett kontakt med StBs representant i Oslo, Vladimír Hu ín, ifølge Englund.

– Hølmebakks begrep om «brønnpissere» var jo ment å ramme dem som beskyldte fredsaktivister for å stå i ledtog med Østblokken. Men Hølmebakk hadde selv et svært godt forhold til Hu ín. Han visste ikke selv at han ble brukt som informant, men han var så naiv at han ikke forsto at kulturattacheen ved Tsjekkoslovakias ambassade i virkeligheten var en KGB-utdannet etterretningsagent, sier forfatteren.

– Tvilsom moral

Også SF-erne Ragnar Wold og Nic. Stang hadde kontakt med StB-spionen Hu ín.

– De informerte kulturattacheen om Stortingets retningslinjer for å skjerme representantene fra østblokkagenters tilnærming. At de to politikerne skulle være så blåøyde må i beste fall være uttrykk for en ekstrem form for politisk naivitet, sier forfatteren.

– Tsjekkoslovakia henrettet sin siste politiske fange i 1960. To år senere sitter to politikere og diskuterer følsomme spørsmål med en representant for en kommuniststat. Det høres moralsk tvilsomt ut, fortsetter han.

Også SFs profilerte Finn Gustavsen er nevnt i de nedgraderte dokumentene Englund har fått tilgang til. I en rapport fra den viktige dobbeltagenten Josef Ulver kommer det fram at Gustavsen stadig mottok besøk av en sovjetisk diplomat, noe som førte til at norsk etterretning vurderte avlytting.

– Opplysningen ble sendt videre til Moskva. Slik ble KGB tipset om at nordmennene var på saken, sier Englund.

En uløst gåte

Blant nordmennene som figurerer i rapportene som ble sendt til StBs hovedkvarter i Praha var også den kjente arkitekten Christian Norberg-Schulz. Han ble forsøkt vervet, mens «Titten Tei-mamma» og Tsjekkoslovakia-venn Birgit Strøm ble betraktet som norsk etterretningsagent av tsjekkoslovakene.

– Hvilken betydning vil du si at StBs spionasje i Norge egentlig hadde?

– Josef Ulver leverte navnene på 80 ansatte i det norske overvåkingspolitiet til StB. Det var ikke heldig. På den andre siden overvurderte tsjekkoslovakene Orienteringskretsens betydning. StB kom etter hvert til at Norge – på tross av statsminister Einar Gerhardsens brubyggerretorikk – sto trygt plantet i NATO. Et springende punkt finnes imidlertid i arkivene: Innholdet i en mappe med påskriften «NATO i Norge» er blant de få som fortsatt holdes hemmelig. Kanskje hadde StB enda en viktig agent?