Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Kulturkamp i sandkassa 9 kommentarer

Kulturminister Anniken Huitfeldt har fått kritikk for å skrive barnebok om sitt store forbilde Gro Harlem Brundtland. Foto: Berit Roald/Scanpix

Ingen barn vil få varige skader av Anniken Huitfeldts Gro-biografi. Det betyr ikke at den bør kjøpes inn av Kulturrådet.

«Tror du at du får kritikk for å ha skrevet barnebok som kulturminister», spurte Dagsavisen da det ble kjent at Anniken Huitfeldt forfattet en slags biografi om Gro Harlem Brundtland, beregnet på 8-12-åringer. «Det kan jo godt skje, selv om jeg ikke tror det, eller ser noen problemer med det», svarte kulturministeren.

Da hadde hun bekreftet at «Fortellingen om Gro Harlem Brundtland» uttrykker «nesegrus beundring» for den tidligere statsministeren. Noe som stemmer. Særlig når boka utelukkende vektlegger positive egenskaper som ansvarsfølelse, arbeidskapasitet og mot til egne meninger. Og når den lar Brundtlands rolle som foregangskvinne på likestillingsområdet overskygge det meste annet.

Huitfeldts gode tro gikk det verre med, da Ib Thomsen og Siv Jensen i går slo til i Frps nye favorittøvelse: kulturkamp i sandkassa. Bare en uke etter at den samme kulturpolitikeren ville trekke Huitfeldt til Stortinget i Hoppsi Deisi-debatten om endret sendetidspunkt for NRK Super-programmet «Drømmehagen», tok de to nemlig til orde for at ministerens bok ikke engang bør vurderes for innkjøp av Kulturrådet. Helst burde den heller ikke vært utgitt, får man inntrykk av.

«Barn skal slippe å bli utsatt for politisk propaganda,» sa Thomsen til Dagbladet. «Og da blir det helt feil om skattebetalerne skal ta regningen,» fortsatte Jensen. Det er unektelig paradoksalt at Frp dermed bruker ungenes kultur i sin politiske poengjakt, og samtidig uttaler seg som om innkjøpsverdig barnelitteratur nærmest bør representere en apolitisk idyll. Det er ikke akkurat noe avansert kultursyn, men ganske smart taktikkeri. Når det er barna det står om, settes jo alt på spissen. Man kan ikke akkurat regne med at ungene tar forfatterens sympatier med i betraktningen. Og de er jo sårbare for påvirkning.

De interessante barnebøkene har likevel alltid bidratt med friksjon. Her er to kjappe fra den moderne litteraturhistorien: Faren til Aurora passer på lillebror Sokrates og serverer sin utearbeidende juristkone middag hver dag i Anne Cath Vestlys «Aurora». Gro Dahle skriver i «Sinna mann» om hvordan det er å leve med en pappa som slår. Begge tar opp kontroversielle spørsmål i sin tid. Det er utvilsomt snakk om politisk barnelitteratur, om enn ikke partipolitisk. Sannsynligvis har slike bøker også større effekt på barns «holdninger» enn Huitfeldts bidrag i en faktabokserie. Derfor blir Frps påstand om «indoktrinering» lettere malplassert. Hadde Thomsen brukt tre kvarter på å lese boka, ville også han trolig sett at den ikke kvalifiserer som «politisk agitasjon mot barn». Huitfeldt kan neppe berømmes for å kaste analytiske blikk på Brundtlands maktbruk, posisjonering og politiske prosjekt. Men boka hennes fungerer heller ikke særlig godt som framtidig stemmesanker for Arbeiderpartiet. Snarere gjør den et forsøk på å sette Brundtland inn i en historisk kontekst og skape litt mer interesse for politikk. Det kan komme flere partier til gode.

Kagge kunne kanskje ha unngått bråket ved ikke å melde Huitfeldt på innkjøpsordningen. Men vurderingsutvalget som skal avgjøre om boka bør kjøpes inn må ha uavhengighet nok til å avgjøre saken selv. Derfor kan det faktisk godt hende at den til slutt blir «nullet». Dette er nemlig en høyst ordinær utgivelse, og innkjøpsordningen for sakprosa beregnet på barn og unge er begrenset til cirka 25 titler i 2010. Huitfeldt går blant annet i barnelitteraturens aller vanligste felle, fordi hun ikke makter å ta unge lesere helt på alvor, men infantiliserer stoffet mer enn nødvendig.

Det mest avslørende ved Siv Jensens angrep mot kulturministerens Gro-biografi er likevel spørsmålet om det ville kommet protester dersom noen i Frp skrev en tilsvarende nesegrus barnebok om Carl I. Hagen eller Anders Lange. Det passer så altfor godt inn i hennes kamp dersom Arbeiderpartiets fortid skulle bifalles som allment interessant, mens Frps historie provoserte. Like lite som Anniken Huitfeldt kan pålegge Kulturrådet å kjøpe inn «Fortellingen om Gro Harlem Brundtland», bør Frp derfor tro at partiet kan få Kulturrådet fra å behandle den. Og dersom – la oss si – Geir A. Mo finner et forlag som vil utgi «Fortellingen om Anders Lange», er det like utenkelig at Huitfeldt skulle ha noen mening om hvorvidt den boka burde kjøpes inn.