Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /
Stormløp mot litteraturparnasset 2 kommentarer
Karl Ove Knausgård har utfordret romansjangeren og lykkes med å beskrive eksistensielle erfaringer som har allmenn relevans. Foto: Fredrik Bjerknes
Hva er det vi snakker om, når vi snakker om den litterære sensasjonen Karl Ove
Knausgård har skapt med «Min kamp»?
Kommentar
Halvor Finess Tretvoll
Halvor Finess Tretvoll er avdelingsleder i kulturavdelingen
Dette er «vår generasjons store beretning», ifølge kulturminister Anniken Huitfeldt og gårsdagens Klassekampen. Også hun snakker om Karl Ove Knausgårds like storslagne som problematiske romanprosjekt. Dermed kan vi fastslå at kulturministeren har litterær teft, men også at årets boksensasjon skaper vibrasjoner i de stinneste maktrom. Og at Knausgårds stormløp har passert nok et hinder i den leken som kunne kalles «kongen på litteraturhaugen». At Huitfeldt selv spør journalisten «hva synes DU om Karl Ove Knausgård?» bekrefter noe av det mest fascinerende ved «Min Kamp»-bøkene. Vi ser ikke ut til å gå lei av å høre andres mening om dem. Samtalen i avisspalter, rundt julegrøten og på verdensveven blir samtidig stadig mer nyansert og tenksom. Det er snakk om en produksjon av sekundærtekster som sannsynligvis mangler sidestykke i norsk litteraturhistorie. Og den har etter hvert utviklet seg til noe mer enn klappsalver.
Til grunn for dette enorme gjennomslaget ligger trolig evnen til å frambringe en dyp ambivalens hos leseren. Over 3.000 sider og 6 bind har Knausgård satt seg fore å skrive sitt eget liv, nærgående og ærlig. Hele prosjektet framstår både megalomant og selvmedlidende. Preget av ufølsomhet i utleveringen av andre og overfølsomhet i forhold til å bli likt av de samme. De tre barna, den nåværende og tidligere kona, en nabo, broren og moren, bekjente og barndomsvenner, de andre foreldrene i barnehagen og en journalist fra Aftenposten er blant dem forfatteren tar seg til rette overfor. Mens hovedpersonen selv ustanselig er ille berørt, elendig til å håndtere krysspress, ofte handlingslammet og besatt av sin egen barndom. Eller av å «klasseforklare» folk, fordi de tilhører det samme kulturelle middelsjiktet som forfatteren er en svært motstrebende og like vellykket representant for.
Dette smålige elementet er enerverende. Fråtsingen i private detaljer er tidvis forstemmende. Paradokset er at man likevel blir så betatt av disse bøkene. Av at de tar slik sats og søker mot noe bakenfor ordenes overflate og de uforpliktende meningslekene. Først og fremst tar de et oppgjør med forstillelse i de fleste forkledninger, om enn ikke i den som gjenstår når man husker at dette er litteratur. Kanskje oppstår det særegne kraftfeltet som har gjort Knausgård til et fenomen av hans motvilje mot å intellektualisere livet, slik samtiden har for vane. For ved siden av små essays om russisk nihilisme eller tysk romantikk, oppfylles en uttalt målsetting langt på vei: Knausgård har villet vise hvordan det ene eller andre føltes, eller hvordan han mener å huske at han kjente det da, fritt for abstraksjoner.
Slik har han skrevet Dag Solstad ut over sidelinjen i høst. Selv Kjartan Fløgstads «Grense-Jakobselv» ble bare diskutert i noen sommeruker. Slik er det Knausgård har utfordret rammene for romansjangeren. Og slik er det han lykkes i å beskrive eksistensielle erfaringer, som nok har allmenn relevans, men kanskje særpreger den generasjonen som vokste opp på 80-tallet og nå mister foreldrene sine mens de selv får barn. At Huitfeldt trekker fram det Knausgård skriver om mannsrollen, er derfor nokså naturlig.
Men i sitt første store intervju, som Dagsavisen trykket før jul, varslet kulturministeren at hun vil bruke kulturen til å løse velferdsstatens problemer. Dette ligger så fjernt man kan komme fra kunstsynet Knausgård gir uttrykk for i romanform. Der tas det til orde for en elitisme som feirer de enestående prestasjonene og avfeier alt annet som middelmådig. Under et middagsselskap får han tilnavnet Hamsun, ikke uten grunn.
Parnasstormingen kulturministeren er vitne til får dermed et tilsnitt hun kanskje ikke har tenkt helt igjennom. Det er riktignok ikke noen konsistent konservativ posisjon Knausgård presenterer, selv om både Aslak Nore i en VG-kronikk og Tore Renberg under et intervju på Litteraturhuset har beskrevet ham som reaksjonær. Til det har forfatterens idealisme for lite å gjøre med hans anslag av biologisme. Men i avskyen for feminiseringen av mannen og det likhetsorienterte godhetsregimet kan man se én mulig følge av det alvoret Knausgård tvinger gjennom fernissen. Han har i det minste gitt Huitfeldt og oss andre en enestående mulighet til å lete videre der nede på bunnen av det menneskelige.
4
