Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Psykologisk detektivarbeid Skriv en kommentar

Lyrikeren Håkan Bravinger romandebut er i slekt med PO Enquists romaner som blander fiksjon og dokumentarisme, men Bravinger gjør det på sin helt særegne måte.

Fortellingen om brødrene Bjerre; rettspsykologen og forskeren Andreas Bjerre og psykoanalytikeren Poul Bjerre, er basert på autentiske brev, dagbøker og historiske fakta. Samtidig har Bravinger i møtet med dette fabelaktige materialet heldigvis turt å ta seg stor kunstnerisk frihet. Romanens handling starter i Stockholm i 1913 og plasseres midt i modernisme og framtidstro. Fortellingen om det vanskelige forholdet mellom brødrene rammes inn av tidens nye kunstuttrykk, kvinnekamp og ikke minst psykoanalysen. «Den nye tida» står i en spennende kontrast til den arketypiske fortellingen om to brødre som kjemper en hatsk kamp seg imellom.

Poul, som har stor sans for ideen om overmennesket, har en ubøyelig og sterk selvtillit. Han drives av ærgjerrighet og store ambisjoner i sitt psykoanalytiske arbeide. Andreas derimot, kjemper en daglig kamp med sitt dårlige selvbilde og depressive natur under avslutningen av hans årelange arbeide med boken om morderens psykologi. «Budbæreren» starter med at Andreas begår selvmord i armene på sin elskede Madeleine. Og drivkraften for leseren blir nettopp å nøste i alle trådene som har ført fram til denne handlingen.

Ved første øyekast framstår «Budbæreren» som en bredt anlagt fortelling, hvor en ikke bare følger brødrene, men også kvinnene rundt. Men når en ser nærmere etter gir disse kvinnenes historier heller et forstørrelsesglass til det komplekse forholdet mellom brødrene. Dette interessante grepet gjør at «Budbærere» først oppleves som en klassisk familiesaga som gradvis tar form som en psykologisk studie av Andreas. Denne transformasjonen gjør at det «nye» og modernistiske ikke kun omgir karakterene, men blir også et formmessig fortellergrep i romanen. Dette understrekes ved at det er Andreas som beretter begge brødrenes sider av historien: «Du tror at ingen ser deg nå. Men du tar feil bror. Jeg ser deg.»

Det er ikke Poul selv som forteller, men Andreas som forestiller seg hvordan Poul tenker og handler. Hatet som brødrene nærer mot hverandre blir en beskrivelse av Andreas sin brutale selvforakt. Romanen blir slik det fullførte verket om morderens psykologi siden han selv er «forbryteren som har tatt et liv».

«Budbæreren» er drivende godt fortalt og oppleves til tider som en spenningsroman hvor leseren skal løse et mysterium. Bravinger tar i bruk enkelte scener som han gjenforteller fra forskjellige vinkler. En slik scene er et møte mellom brødrene på sentralstasjonen i København. Poul ankommer etter en psykoanalysekonferanse i München, hvor Sigmund Freud har brutt med ham. Og Andreas står og venter spent, i håp om en fredsslutning med sin eldre bror. Effekten av å gjenta møtet flere ganger er at den tar form som en nøkkelscene i fortellingen, og det skapes en suggererende rytme i romanen. Samtidig som leseren opplever at biter faller på plass blir, paradoksalt nok, ikke bildet av menneskene Andreas og Poul klarere selv om steiner vendes og gamle traumer kravler fram. Heller framstår deres sjelsliv enda mer utilgjengelig og skyggelagt. Å ta i bruk psykoanalysen som et detektiv-verktøy i en roman som omhandler to sjeledoktorer, er et dristig grep. Bravinger sjonglerer alle nivåene med bravur og skriver en svært fengslende og overraskende lettlest roman om psykens mørke kroker og irrasjonelle natur.