Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Karitas åpne hjerte 103 kommentarer

Det er forskjell på person og posisjon.

Selvbiografien «Mitt røde hjerte» er Karita Bekkemellems hatoppgjør med statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg. Oppgjøret er ikke politisk – det er Stoltenbergs manglende lederegenskaper hun angriper ham for.

I det hele tatt er det sjeldent å lese en politisk selvbiografi som er så lite politisk – og så sterkt personlig som denne. For å forstå Bekkemellems oppgjør med Stoltenberg – men også andre politiske topper som Kristin Halvorsen og Helga Pedersen – må vi først forstå Karita Bekkemellem. Boka gir gode muligheter til det.

Bekkemellem forteller om en barndom preget av en far som var alkoholiker, en ungdom ødelagt av spiseforstyrrelser og et voksenliv hemmet av lav selvtillit. Det er i dette perspektivet hennes opplevelser av maktpolitikken må forstås – og det er på den bakgrunnen vi må se hennes angrep på Stoltenberg og andre.

Maktpolitikk kan oppleves som iskald og kynisk. Særlig dersom man tar den personlig. Ofte er du interessant fordi du har en posisjon eller er del av et nettverk. Folk viser deg ikke interesse nødvendigvis fordi de synes du er et herlig menneske, men fordi du i kraft av din posisjon er et middel de kan bruke til å vinne politiske seire. Det er legitimt, det er slik politikk fungerer. Å forveksle posisjon med person kan føre til at man tar ting mer inn over seg enn det som godt er.

Jeg forstår godt at Bekkemellem reagerte på måten Stoltenberg ga henne avskjed som statsråd på. Han manglet åpenbart fingerspissfølelse dersom hennes forklaring er i nærheten av sannheten. Sånn sett gir boka et godt og konkret eksempel på det som er Stoltenbergs store svakhet som politiker – en litt konfliktsky og nølende tilnærming til vanskelige saker. At han er dårlig på personalbehandling har han vel til felles med så å si alle andre politiske ledere.

Slik jeg leser boka, har Karita Bekkemellem tatt en del episoder personlig som andre har ment upersonlig. I perioder har hun ikke hatt den tykke huden som trengs for å operere i toppolitikken. Det har gjort henne sårbar for både overlagte og uaktsomme stikk fra andre. Når det er sagt: Sladrekulturen hun beskriver fra Aps stortingsgruppe på 90-tallet bør partiet jobbe seriøst med å få til livs – om det vil seg selv vel.

Bekkemellem er tydelig når det gjelder Stoltenberg. Hennes beretning om farens alkoholisme er også godt skrevet og gripende fortalt. Bokas klart beste kapittel, litterært sett. Ut over dette lider boka av en ullen og konturløs framstillingsform. Både i oppvekstskildringene og beskrivelsene av de politiske maktkampene er det mange halvkvedede viser – det er vanskelig å få tak på hva som er sakens kjerne.

Men dette er en modig bok – både fordi den er et frontalangrep på Norges mektigste politker og fordi Bekkemellem tør å blottstille seg selv. Det skal hun ha respekt for.