Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Store kjeltringstreker Skriv en kommentar

Kjetil Østli forteller historien som ledet fram til NOKAS-ranet. Foto: Alf Ove Hansen, SCANPIX

«Politi & røver» er elegant krimhistorie, nærgående portrettkunst og selvutleverende søken etter den ekte mannen i forfatteren.

På 1990-tallet ble det snakket om Jan Kvalen blant guttene i Groruddalen. Selv om det var lenge siden sentervakta på Tveita samlet et miljø som drev med sjokkbrekk, minibanksprengninger og – til slutt – væpnet ran, sa vi til hverandre: Han er torpedokongen. Han har så brede skuldrene at han må gå sidelengs gjennom døråpninger. Og så videre.

I Kjetil S. Østlis bok om 90-tallets ransbølge, som kulminerte i NOKAS-saken, spiller Kvalen en helt sentral rolle. Det samme gjør David A. Toska – og et knippe filosofer, forfattere og sosiologer, som forklarer kriminalitetsbildet, mannsroller i endring, velstandsveksten i jappetiden og utviklingen av det «feminiserte» kunnskapssamfunnet.

Hovedrollene inntar imidlertid Johnny Brenna – «mesterspaneren», ifølge Toskas merkelapp – og Petter R. Hansen (kallenavn «Professor krim»). I dag er de to henholdsvis kommentator i TV 2 og kranfører. Men de mimrer i fellesskap om «den gylne tida», da kjeltringer og politimenn anerkjente hverandres dyktighet i et spill som ofte besto i at spanerne visste hvem som sto bak det ene eller andre brekket, men sjelden klarte å bevise det. De raser også over politiets skjeve prioriteringer (Alt handler om narko, ifølge Brenna), og over råheten som bryter selv med kjeltringkodeksene (Hansen). Til sammen gir det et sammensatt og nyansert bilde av det moderne Norge som mister uskylden.

Det hele er gjort med større litterær teft enn sakprosaister flest kan oppvise på sine beste dager. Vi kommer tett på de to skikkelsene, og dermed kjenner vi de uskrevne reglene, metodene, menneskene når NOKAS-anslaget beskrives.

Men vi kommer også tett på forfatteren. Han har ikke selv vokst opp i nærheten av Kvalen, men gjør likevel historien om snuten og skurkene til et personlig anliggende.

Å skrive seg selv inn i fortellingen, som en brillebærende akademiker blant politi og forbrytere med like mye testosteron som avsky mot «A4-menneskene», er et av de smartere grepene i nyere norsk sakprosa. Det gir teksten et preg av «Fightclub»-aktig Weltschmerz. Man kunne mistenke Østli for å kokettere – på den ene siden appell til skjønnånder, på den andre en avvæpnende tilforlatelighet. Men dette inntrykket fordunster i kampsporttrening med Brenna, vill ferd på islagte veier med Hansen og visning av den klassiske forbryterfilmen «Heat» med begge – etter tur. Vi følger Østlis bestrebelser på å forstå. Samtidig får vi en kuet akademikers keitete forsøk på å finne mannen i seg selv, spissformulert i setningen, fritt etter Descartes: «Jeg slår, altså er jeg.»

Ikke engang den dyktigste kryssklipping av forbryterperspektivet, politiets synsvinkel og tidsånden kunne skapt noe lignende. For ikke å snakke om macholitteraturen man kunne fryktet om NOKAS-ranet fra mindre begavede penner enn den Østli dyrker i sin featurejournalistikk. Her har han levert et sterkt bidrag til sakprosahøsten.