Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

I Gerts tidløse hage Skriv en kommentar

Gert Nygårdshaug balanserer nydelig kunnskap og fantasi i sin nye roman. Foto: Luca Kleve-Ruud

Gert Nygårdshaug er best når han hemningsløst hengir seg til sine fantasier. Som han gjør i sin siste og nyeste bok «Klokkemakeren».

En forholdsvis liten roman – i sideantall, men breddfull av tidløse betraktninger, filosofiske overlegninger og burleske innfall. Likevel er dette en stramt oppbygd historie, som i form og innhold har mye til felles med fabelen.

Og det er fortelleren, urmakeren Melkior Mussenden som gjør denne vidløftige historien til en litterær godbit. Hans veloverveide, langsomme og ettertenksomme stemme gjør denne lett dystopiske beretningen til en overraskende varm og nesten godmodig fortelling.

For i «Klokkemakeren» dreier det seg om intet mindre enn selve Tiden og hvordan denne plutselig opphører å oppføre seg normalt. En dag sier Matilde, Melks kjærlige og intelligente hustru, ekspert på logaritmeregning at kirken er borte. En urovekkende opplysning fordi kirken kan ses fra vinduet til ekteparet Mussenden. Det skal vise seg at der kirken sto er det nå et digert hull i bakken. Et hull som er så uhyggelig dypt at bunnen ikke engang kan skimtes. Samtidig begynner underlige ting å skje med Melk Mussendens kjære klokker. Han har 49 av dem hengende rundt på husets vegger, og de slår alle, med hver sin karakteristiske lyd, til helt bestemte tider. Men nå slutter noen av klokkene å slå, andre slår på de merkeligste tidspunkter – i det hele tatt virker det som om tida ikke bare er gått i stå – men hensetter alle i den lille landsbyen, for her dreier seg om en ikke navngitt by med rundt 400 beboere, i forskjellige tidssoner, og etter hvert overgir dem til kaos.

Det høyst urovekkende skjer at når Melk betrakter sola så ser hans kone Matilde den samme sola, men da på et helt annet punkt på himmelen enn Melk ser den! Det går så vidt at når det er natt og sovetid for Matilde er det i høyeste grad dag for Melk. Og det skal vise seg at alle i den lille landsbyen plutselig befinner seg i sin egen lille tidsboble, mer eller mindre avsondret fra de andre. For noen går tida sakte, for noen går den fort og for noen går den bakover! Den uhyggelige konsekvensen av dette blir at ekteskapets fellestid opphører. Melk må spise den velduftende kaninraguen eller grønnsaksuppen alene. Mens Matilde sover. Og den ukentlige hyrdestund, alltid vel forberedt og nitid planlagt helt til den velpleide bartespissen – ja, den også må vike. Slett ikke underlig at den vanligvis livsglade Melk synker ned i en lett depresjon. En depresjon som styrkes av det faktum at en divisjon soldater plutselig inntar landsbyen og beordrer alle til å holde seg innenfor byens grenser. Melk blir tatt i avhør, mistenkelig som han er med sine mange klokker og sine merkelige teorier om dverger som plutselig har inntatt landsbyen. Dessuten får Melk mystiske brev på døra.

Som alltid er Nygårdshaugs roman også godt krydret med lærde henvisninger til gammel kunnskap, til egypternes og grekernes oppfatning og forståelse av tida og kalenderen, til mayaenes og aztekerkulturens tidsforståelse. Disse sidesporene, som Nygårdshaug så behendig legger inn i romanen – uten at den tynges nevneverdig eller at det oppleves som irriterende leksikalske oppramsinger, men snarere blir et sympatisk trekk ved den vitebegjærlige og livsnytende urmakeren.

Gert Nygårdshaug har også en dårlig skjult agenda i sin roman. En samfunnskritisk linje lar seg lett avlese. Det dreier seg om vår forvaltning av kloden og av den dyrkbare jorda. Når landsbyens menn møtes på kroa med navnet «Det Gyldne aks» er det knapt noen tilfeldighet. Og når Melk skal nyte sine stille stunder – sitter han under kirsebærtreet.

Sånn har Gert Nygårdshaugs roman også et snev av det sentimentale og nostalgiske. Men disse sidene ved romanen får aldri noen plagsom eller overveldende tydelig plass. De kan også leses som en naturlig del av den omsorgsfulle beskrivelse som kjennetegner Nygårdshaugs karakterer.

Det er nettopp denne spesielle godmodige atmosfæren som gjør Gert Nygårdshaugs fabel-aktige tekster så leseverdige. Han utporsjonerer sine setninger med like deler til hjertet og hjernen. Hans sterke interesser for urkulturer, for arkeologi, for filosofi, for mat og vin lar seg heldigvis ikke underkue, heller ikke i en roman om en av filosofiens store temaer – Tiden.

Nygårdshaug eksellerer også i lange dristige setninger i denne siste romanen. De slynger seg som lianer på sidene, og bidrar til å gi romanen dens spesielle flytende og intense stil.

Gert Nygårdshaug har med «Klokkemakeren» skrevet en av sine beste romaner.