Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /
Personlig og modig Skriv en kommentar
«Blåveis» er en viktig bok som er skrevet ut av mot og nødvendighet.
- Forlag: Kagge
- År: 2009
Bøker
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
Shabana Rehman Gaarders nye bok «Blåveis» inngår i det vi gjerne oppfatter som et livsomfattende prosjekt fra skribenten, ståoppkomikeren og samfunnsdebattanten. Boken blir på mange vis selve nøkkelen til forståelsen av hennes behov for å representere de som selv ikke makter å ytre seg. En fortelling om vold og psykisk terror i en periode av livet som er avgjørende for hvordan du lever videre. Og fra Shabana Rehman for alvor startet sitt prosjekt med å male det norske flagget på naken kropp over flere avissider, har hennes fortsettelse av livet vært stilt til offentlig skue.
Det gjelder ikke bare en slagkraftig virksomhet som spaltist og debattant i Dagbladet og andre medier. Det gjelder også mer fysiske demonstrasjoner av en tilkjempet suverenitet vi nå aner var forbundet mer med frykt og løsrivelse, enn med overmot. Som Mullaløft på debattmøter, rumpeblotting under høytidelig filmfestivitas og spalteoverskrifter som utfordret til en debatt vi ikke hadde hatt maken til. Dette ga gjenklang i det mediebildet hun selv har vært med på å endre, og resulterte i drapstrusler, skremselshandlinger og mishagsytringer fra alle samfunnslag. Hva det har kostet henne å innta posisjonen som en av de toneangivende stemmene i det nye Norge, utdypes i «Blåveis». Det var ingen uproblematisk prosess, og det gjør den enda mer imponerende.
I flere år levde Shabana Rehman med en voldelig kjæreste. Hennes beskrivelser av de første slagene, av hårrøtter som rives ut, av hvordan hun lå mørbanket på asfalten etter overgriperens vekslende lynne og sider, er sterk kost. Traumene, skamfølelsen og angsten som fulgte, og som drev henne i negativ retning, er universell. I tre år ble hun vekselvis elsket og slått helseløs av «Amir» uten at noen grep inn. Han er anonymisert i boken og i dag død. Hun bodde på en institusjon der folk var ansatt for å ta vare på henne – en tenåring som falt utenfor i et land der debatten om utfordringene i det flerkulturelle Norge ennå ikke hadde brutt overflaten. Sviket gjennom overgrepene fra sosialarbeideren som endte med rettskraftig dom mot overgriperen, men langt mer varige sår for Shabana, er en del av historien som setter boken i et bredere perspektiv. Slik maner hun fram en fortelling som dessverre ikke er unik, men som ikke blir mindre vond for dem det gjelder av den grunn.
Rehman skriver med hjertet, innimellom med velkjent humor, men mest av nødvendighet. Svakheten ved boken, rent nøkternt sett, blir at hun innimellom lar seg drive litt for fort videre av denne nødvendighetsegenskapen, snarere enn å stoppe opp. Men hvem kan egentlig klandre henne for det? Bokens styrke er at den viser hvordan hun fant kraft til å stoppe opp da det gjaldt. «Blåveis» blir dermed et viktig redskap for andre som befinner seg i samme situasjon som hun var, samtidig som hun leverer en generelt interessant beskrivelse av det institusjonaliserte og fragmenterte Norge som er brennende og personlig. Det ligger mot mellom ordene, og det står respekt av viljen til å slippe det fram.
6
