Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Ny seier for Fossum 2 kommentarer

Karin Fossum. Foto: Mimsy Møller

Karin Fossum bekrefter med sin nye og tiende roman om Konrad Sejer sin unike posisjon som spenningsforfatter.

Fossum har fortjent ryddet seg en tydelig plass i samtidslitteraturen. Ikke fordi hun skriver så originale bøker, men fordi hun klarer å komme inn under huden på leseren.

Lavmælt og insisterende i et glassklart, presist språk beskriver hun menneskeskjebner på en måte som fester dem ubehagelig lenge på netthinna.

Ondskapsfull kreativitet

Og hun gjør det igjen – i høstens ferske roman «Varsleren». La det straks være sagt – Konrad Sejer er på plass, det er også bikkja hans, den kinesiske Shar-Pei-hunden Frank, og den sjarmerende Skarre. Ellers er det ikke så mange sjarmerende trekk å finne hos romanens forbryter, spjælingen Johnny Beskow, som med ondskapsfull kreativitet og oppfinnsomhet skaker opp hele det lille samfunnet.

Beskow er på mange måter en typisk Fossum-karakter, en ensom ung gutt som lever i utkanten av samfunnet. Han bor sammen med en forfyllet mor, som for lengst har gitt opp å holde tilværelsen sammen. Hans eneste holdepunkt i livet er bestefaren, som han besøker daglig og viser en rørende omtenksomhet.

Stort persongalleri

Karin Fossum holder seg med et stort persongalleri i denne nye romanen. Den sitrende spenningen er på plass fra de første sidene, der et ungt og lykkelig par med et lite barn opplever den store og unevnelige skrekken. Det lille barnet blir funnet i barnevogna i hagen, badet i blod! Men lille Margrete er ikke død. Noen har gjort dem et grusomt pek ved å helle blod i vogna.

Litt senere blir en eldre dame, som nylig har feiret 70-årsdagen sin, frisk og oppegående, oppmerksom på sin egen dødsannonse i avisen. Slike «dødelige» pek rammer mange i det lille samfunnet.

Det hele tetter seg til, og spenningen stiger etter hvert som stadig flere utsettes for de merkeligste og mest ondskapsfulle overraskelser og hendelser, og ofte hendelser som minner om og varsler deres egen dødelighet. Det hele kulminerer i en stor tragedie.

Igjen viser Fossum hvilken reflektert og fintfølende forfatter hun er. Også i denne romanen, i likhet med i den mye omtalte «Elskede Poona», lar hun noen svar henge i lufta. Ingenting er klart og forutsigelig. Det finnes ingen enkle svar.

Fossum holder seg ikke med svarte og hvite helter. En ung gutts umodenhet og ensomhet og behov for og synes blir like tydelig som hans anfall av ondskapsfullhet, hans hevngjerrighet og hans manglende evne til å forstå konsekvensene av egne handlinger.

Skarpt og presis

Karin Fossum skriver skarpt og presist, og klarer å levere slående bilder og metaforer som i sin nøkternhet blir bærere av både poesi og stor psykologisk innsikt. Fossum lager ikke nyskapende litteratur, hun kaster seg ikke ut i overraskende formelle eksperimenter. Hun holder fast ved de grunnleggende kvalitetene, og hun har skapt seg sitt helt eget rom innen krimlitteraturen. Her er hun egenrådig og suveren.

Hennes karakterer er beskrevet med både omtanke og mye klokskap, og hennes politihelt Konrad Sejer, som stadig blir eldre og klokere, men også mer bekymret og skrøpelig, er sannsynligvis en av norsk litteraturs desidert mest sympatiske politihelter. Sammen med den krøllhårede Skarre er denne duoen uslåelig, den ville vært en pryd for enhver politistasjon.

Denne nyeste og tiende romanen med Sejer bekrefter Fossums store fortellertalent, og hennes unike evne til å skape uforglemmelige, lavmælte portretter av helt vanlige hverdagsmennesker.