Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

«Typisk kvinnfolkbok» Skriv en kommentar

Unn Conradi Andersen har skrevet «Har vi henne nå?» om hvordan kvinnelige forfattere behandles i mediene. Svaret er: Annerledes enn menn. Foto: Mimsy Møller

Kvinners bøker er «private», menns «universelle». Kvinner skriver «inderlig», menn «objektivt». Eller? Hvorfor tror media det? lurer Unn Conradi Andersen.

«Jeg syns [...] det gir mening å kalle Hanne Ørstavik en utpreget kvinnelig forfatter», uttrykte en kjent norsk litteraturanmelder – selv kvinne – for halvannet år siden.

Andre anmeldere og journalister er kanskje mindre direkte, men ifølge sosiolog Unn Conradi Andersen behandler de likevel kvinnelige forfattere annerledes enn mannlige, både når de leser bøkene og når de intervjuer opphavspersonen. I den nye boka «Har vi henne nå?» skriver hun om hvordan, og om hvorfor.

Svært mange anmeldere og journalister ser nemlig ut til å dele litteratursynet Øystein Rottem skisserer opp i «Norsk litteraturhistorie» fra 1998. Ifølge ham skriver kvinner «inderlige» bøker om de nære ting, mens menn skriver «utadvendte» bøker med samfunnsmessig relevans.

– Det stemmer ikke. Menn skriver også om de nære ting, og kvinner om samfunnet rundt seg. Tar man bort navnet fra bokomslaget, ville det være vanskelig, enn si umulig, å avgjøre om en norsk samtidsroman er skrevet av en mann eller en kvinne. Så når kritikerne leser forfatterne ulikt, er det fordi de har ulike forventninger knyttet til kjønnet på den som skriver, sier Unn Conradi Andersen.

Kvinne = hus og hjem

Forventningen er formet av tradisjonen, hvor kvinner assosieres med hus og hjem og nære ting, og menn med jobb og politikk og samfunn. En tradisjon som sitter dypt i, selv om den i stadig mindre grad speiler det faktiske Norge anno 2009.

– Ofte ligger det en verdivurdering i kritikken, hvor det samfunnsorienterte, utadvendte og antatt «maskuline» vurderes høyere enn det personlige, intime, antatt «feminine». Antagelsen som ligger bak er dessuten at det såkalt private ikke kan være interessant og relevant for flere. Det stemmer selvsagt ikke, sier Andersen.

Begrensende ordvalg

Resultatet er at også de kvinnelige forfatterne behandles annerledes enn de mannlige. I «Har vi henne nå?» har sosiologen intervjuet Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth og Herbjørg Wassmo, blant annet om deres tanker rundt medias mottagelse av bøkene.

– Spillerommet for kvinnelige forfattere har blitt romsligere de siste tiårene, men kvinner får likevel ofte andre, mer reduserende merkelapper enn menn. Håpet mitt er at «Har vi henne nå?» kan være med på å gjøre noe med det. Anmeldere og journalister bør bli mer oppmerksomme på at ordvalget deres betyr noe, og tenke gjennom hvorfor de velger de karakteristikkene de gjør. Rommet for hva som får telle som «universell» litteratur må bli større, og det må løsrives fra kjønnet på forfatteren, sier Andersen.