Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

I familiens svøpe Skriv en kommentar

Jhumpa Lahiri tilføyer forfatterskapet sitt en ny tyngde med novellesamling «Fremmed jord».

Jhumpa Lahiri hadde en debut de fleste bare kan drømme om da hun mottok Pulitzerprisen for novellesamlingen «Lidelsens tolk» i 2000. Lahiri bemerket seg med fortellinger fortalt i en realistisk og glassklar stil om utvandrede indere til USA, om følelsen av å være delt mellom to kulturer og lengselen etter å føle seg hjemme. Med samlingen «Fremmed jord» perfeksjonerer hun sin usentimentale stil og viderefører temaene til et nytt eksistensielt nivå. På det beste føyer hun seg inn i den eksklusive rekken av novellemestere som Alice Munro og Richard Ford.

Røtter og føtter

Felles for novellene i «Fremmed jord» er at de handler om etterkommere av emigranter fra India som har bosatt seg på østkysten av USA: deres relasjoner, ordinære liv og savn. Epigrafen siterer Nathaniel Hawthorne og understreker det tematiske og gir grunnlag for tittelen på samlingen: «Den menneskelige natur trives like lite som en potet hvis den plantes gang på gang (...) i den samme uttærede jorden.».

Forståelsen av at den nye og fremmede jorden er livgivende og nødvendig henleder tankene mine paradoksalt nok til Salman Rushdies kjente utsagn om at «mennesket har ikke røtter, det har føtter». For karakterene i novellene er forflytningen allerede et faktum, og det er ikke nødvendigvis den nye jorden som oppleves fremmed. Ved denne gang å la «føttene» og ikke «røttene» være avgjørende i sin nye samling, har Lahiri beveget seg mot å skildre den allmenne erfaringen ved det å være menneske.

Stille drama

I et språk blottet for metaforer fortelles historier om sorg, avstand til egne følelser, opplevelsen av å ikke passe inn selv i sin egen familie, ekteskapelig tretthet og ønsket om å starte på nytt. Med en sans for detaljer, og fokus på handlinger og dialoger, oppleves Lahiris språk transparent og uten betoning.

Lahiri tar i bruk besøket som et igangsettende grep som bryter inn i det vante og private livet. I tittelnovellen kommer en far på besøk til sin datter og barnebarnet han nesten ikke kjenner. Datteren er fortsatt i dyp sorg over moren som gikk bort for et år siden, mens faren har sagt opp jobben sin, reist rundt i Europa og i hemmelighet fått seg en elskerinne. Med en blanding av fremmedhet og fortrolighet forsøker de å nærme seg hverandre. Hun grunner på om hun egentlig ønsker å be ham om å flytte inn sammen med henne og mannen. Faren makter ikke å fortelle at han har møtt en ny kvinne.

Jhumpa Lahiri skriver seg inn i den klassiske, renskårne novellekunsten der selve utvelgelsen av utsnittet, for eksempel de hverdagslige hendelsene, tillegger en dimensjon av noe skjebnesvangert. Hun lar hjemmet bli arena for det stille dramaet i hverdagen. At det dramatiske er underliggende skaper nerven i fortellinger som er svært gjenkjennelige i all sin klaustrofobiske familiaritet.